Gutten som lurte folkefilteret

Av Kari Bu

Kom man reisende med varmluftballong, kunne man se ned på de hvite bygningene med takrenner i metall som sto ved siden av hverandre som sykesenger. Det kunne virkelig hende at man kom i varmluftballong, for det var ikke så mange andre måter å komme inn i byen på. Byen hadde en hvit mur omkring seg, og selv om den gikk i ett med bakgrunnen når det var overskyet og så nokså uskyldig ut, var det umulig å finne en åpning i den. Magnus hadde prøvd mange ganger å komme seg inn. Han hadde sneket seg rundt muren om kvelden med lommelykt, men ikke noe sted var murstein falt ut. Det var godt vedlikehold på muren, det hadde Eline fortalt ham. Hun hadde også fortalt at de ikke trengte å reparere den så mye lenger, etter at folk hadde sluttet å tagge og slå spiker i den så malingen flasset og murpuss begynte å drysse. Det var rett og slett ikke på moten lenger å prøve å komme seg ut, slik det hadde vært da muren var ny. Etter at nettleverandøren Folk Online fusjonerte med oljeselskapet Townoil, kjøpte de hele byen. Det nye selskapet, FOOL, bygget muren og malte alle husene hvite. I begynnelsen hadde noen ungdommer prøvd å male husene i andre farger eller skifte til andre nettleverandører, mens andre prøvde å ta plassen til en av de sju ordførerkandidatene fra FOOLs ulike underavdelinger. De aller mest driftige prøvde å ødelegge selve muren. Nå var disse tingene blitt det mest umoderne man kunne finne på å gjøre.

   Det var et under at Magnus hadde fått kontakt med Eline i det hele tatt etter at hun flyttet inn i byen sammen med foreldrene sine. FOOL-abonnementet hadde digitale portvakter både på nettet og i telefonlinjen, som sjekket alle meldinger før de slapp gjennom til mottakeren. Portvaktene mislikte særlig ord og fraser som ’alternativer’, ’bevisste valg’, ’forandring’, ’sensitiv’, ’angst’, ’engasjert’, ’klimaendringer’, ’lavere kjøpekraft’, ’lavere forbruk’, ’bærekraft’, ’kunst’, ’kultur’ og ’innsikt’. Men det var også en rekke andre ord og fraser de ikke likte, og det på flere språk. Enten erstattet de disse ordene og frasene med ord som ’trygt’, ’lønnsomt’ og ’fremtidsrettet’ før de slapp meldingen gjennom, eller de slapp den ikke gjennom i det hele tatt. Først hadde Magnus prøvd seg med fikse ord som ’affluenza’. Da fikk han en automatisk generert melding tilbake om at systemet hadde fått 1743 treff på The epidemic of overconsumptioni søkemotoren. Dermed slapp heller ikke disse meldingene gjennom. Det var da Magnus skjønte at han måtte begynne å uttrykke seg på en annen måte. Han måtte lage fortellinger hvor han lurte inn det han ville si uten at uvedkommende systemer oppdaget det. Han måtte glemme alle ordene han hadde lært etter at han ble voksen, og bare bruke de konkrete ordene, som ingen kunne ta ham for, men som likevel ga mening når de var med i en fortelling. Riktignok ga de aldri bare én mening, og i begynnelsen plaget dette Magnus. Eline kunne jo misforstå ham.

Kanskje hun trodde han hadde gitt opp og var på vei han også, for å bosette seg innenfor muren. Foreldrene hennes hadde jo bygd på leiligheten med en hybel, siden FOOL Nytt hadde skrevet at dette var en god investering i deres bydel, og etter hennes målestokk var han nok bortimot bostedsløs. Men han hadde slett ikke gitt opp. Han var bare blitt ivrigere etter at han begynte med fortellingene, og nå syntes han det var en fordel at de kunne forstås på mange måter. Han ble forundret over at han ikke hadde oppdaget denne gleden før. Han skrev om et hus noen hadde fått av en rik mann som ikke hadde bruk for det siden han allerede hadde et hus. Der hadde de flyttet inn og funnet hvert sitt rom å bo i. Så hadde de funnet et loft fullt av madrasser som skulle gis bort og de hadde malt veggene i stuen orange. Etter hvert fikk de mye besøk, for folk likte å sitte på madrassene i stuen og lage små sanger til hverandre og kile hverandre under bena. Aller mest besøk fikk de av den rike mannen, og til slutt ga han bort det andre huset sitt og flyttet inn hos dem. Alle som bodde der ble enige om at det var noe med sofaer og spisestuestoler som gjorde dem så rette og rake at de ikke fikk den rette svingen på verken munn eller armer. Dessuten var det alltid noen i slike rom som ventet at de skulle sitte med armene i ro og la de rette lydene danne seg i luftrøret, lyder som bekreftet at det hadde vært verdt strevet å anskaffe den nye sofaen og de nye spisestuestolene. Slik gikk alt i sirkel. Så vidt Magnus visste, var ordene ’sirkel’, ’møbler’ og ’madrass’ fullt lovlige fra FOOLs side. Barnslige ord som ’kiling’ var som regel også lov. FOOLs rådgivere mente sikkert at disse var ufarlige, men da han ved en feiltakelse brukte ordene ’innfall’ og ’impulser’ fikk han en feilmelding tilbake. Heldigvis foregikk all sensur automatisk, som en tjeneste i FOOLs såkalte folkefilter. Det satt ingen mennesker og leste fortellingene han sendte, derfor kunne han skrive om en gutt som kom seilende i varmluftballong og landet på den eneste åpne plassen i byen. Riktignok var det nylig bygget en bensinstasjon der, men plassen var fremdeles så åpen at det meste som kunne lette fra bakken et annet sted kunne lande der. Eline pleide å si at plassen lignet en italiensk piazza hvis man så bort fra bensinstasjonen og den ytterst funksjonelle arkitekturen på bygningene omkring.

   Hun misforsto ham ikke. Hun skrev tilbake at hun likte fortellingen og at hun gjerne kunne tenke seg å flytte inn i huset han hadde funnet med madrassene og sangene og kilingen. For tiden bodde hun i foreldrenes tilbygde hybel, siden alle i bydelen deres hadde bygd hybler etter å ha lest i FOOL Nytt at det var en lønnsom og fremtidsrettet og fremfor alt trygg investering. Dermed fikk ikke foreldrene leid ut hybelen, for det var nok av ledige hybler i nabolaget. Varmluftballongen lånte Magnus av et nystartet varmluftballongutleiefirma som feiret åpningen med gratis ballongutleie og påsmurte lefser. Mens han svevde over hustakene, tenkte han at jammen var han glad for å bo et sted der bevisste valg, bærekraft og fremfor alt innsikt enda ikke var forbudt.

Utdrag fra Flux livsfilosofisk magasin #42 «Gaia» (2005)