Ufortalte historier kan tynge omgivelsene
Vi tror kanskje at vi skjermer de vi er glade i ved å ikke fortelle om det vonde vi har vært med på. I virkeligheten er det motsatt, skriver Marit Fagerheim Wiik, som er gift med den traumatiserte flyktningen Ali.
Mange mennesker lever i familier der viktige historier ikke fortelles. Etter noen år som psykoterapeut, jobber jeg i dag som lærer i ungdomsskolen. Der møter jeg stadig ungdommer som sliter med angst eller andre psykiske eller fysiske plager. Jeg er ganske sikker på at mange av dem bærer på virkningene av foreldrenes ufortalte historier og ubearbeidede traumer.
Det finnes mangeting det er vanskelig å sette ord på, og mye er kanskje også fortrengt av glemsel. Den som bærer på det ufortalte, utvikler strategier for å leve med det, og disse strategiene kan nærmest bli til personlighetstrekk. På den måten påvirker de ufortalte historiene menneskene rundt, særlig de nærmeste.
Traumeterapi er mer enn å fortelle. Ofte må det mye følelsesmessig bearbeidelse til før det ufortalte kan formuleres og deles. Men når den tiden kommer, at man kan fortelle, så handler det om å gjenerobre en hendelse, plassere seg selv som handlende hovedperson, ikke passivt offer.
Gjennom forholdet til Ali og min egen terapi har det blitt klart for meg at når vi forteller historiene som preger oss, frigjør vi de rundt oss. Vi lar dem se at våre reaksjoner og handlinger har et annet utspring enn relasjonen. For barn av traumatiserte foreldre har dette en svært viktig funksjon. Barnet regulerer seg ubevisst i forhold til den voksne og plukker opp emosjonelle energier i omgivelsene, men er ikke i stand til å skjelne mellom sine egne følelser og de som plukkes opp fra andre. Så trekker barnet konklusjonen at: «Jeg har det dårlig, altså er jeg en dårlig person». Eller: «Pappa er ikke glad, og det er fordi det er noe galt med meg.»
Når pappa så forteller, vil barnet kunne forstå at pappa har en grunn til å ikke være glad, som ikke har noe med barnet å gjøre. Det som var skam eller skyldfølelse, kan snus til omsorg for den som har det vanskelig. Historier lever i oss, men også mellom oss så lenge de ikke blir satt ord på.
Vi tror kanskje at vi skjermer de vi er glade i ved å ikke fortelle om det vonde vi har vært med på. Men i virkeligheten er det motsatt. Når vi tier om viktige hendelser, når vi stenger det inni oss og bærer det som om det var en personlig forbannelse, konserverer vi det som et verkende sår. De rundt oss oppfatter det gjennom sin egen kropp, subtilt og oftest umulig å plassere der det hører hjemme. Det er bare gjennom å ta det fram, eie det og så dele nok til at andre kan forstå og plassere, at vi kan unngå at smerten forplanter seg i de vi er glade i. En nydelig konsekvens er at de får sjansen til å romme oss, og forholdene våre kan bli vakrere enn vi trodde var mulig.
Les mer om boken «Å elske en flyktning», som teksten er et redigert utdrag fra.