Terapeuter anerkjente ikke seksuelle overgrep
Psykoterapi har en bedrøvelig historie når det gjelder seksuelle overgrep. Gestaltterapeut Vikram Kolmannskog gir oss noen fakta og en gunstig behandlingsform.
Ifølge en omfangsundersøkelse publisert i 2014 har hver tredje kvinne og hver tiende mann i Norge opplevd seksuelt overgrep – hver femte kvinne før fylte 18 år. Videre har mange opplevd flere forskjellige typer overgrep, og de fleste kjente overgriperen, som i all hovedsak var menn. Få anmelder, forteller andre om det eller oppsøker helsetjenester. Generelt har overgrepsutsatte dårligere psykisk helse enn andre, inkludert mer angst, depresjon og posttraumatiske reaksjoner.
Terapi har en problematisk historie hva gjelder seksuelle overgrep. Freud anerkjente i starten overgrepene hans kvinnelige pasienter fortalte om gjennom fri assosiasjon, men etter hvert anså han dem heller som fantasier. I et patriarkalsk samfunn der han som jøde var stadig mer utsatt valgte han å svikte kvinnene og gi opp psykoanalysens radikale potensial for å bli mer akseptert. Det beskriver blant andre den feministiske professoren i psykologi og humaniora Carol Gilligan.
Heller ikke de tidlige gestaltterapeutene anerkjente seksuelle overgrep. Ifølge Fritz Perls var barndomstraumer oppfunnet av klienter som ikke ønsket å vokse. Altfor mange terapeuter har dessuten forgrepet seg på sine klienter opp gjennom historien. En terapiform som vektlegger likeverd og jeg–du-relasjonen slik som gestaltterapi må anerkjenne den ulike makten og potensialet for misbruk som ligger i terapisituasjonen.
Samtidig er det mulig at det økte fokuset på overgrep i dag gjør noe med vår oppmerksomhet og tolkning av forskjellige fenomener som også får negative konsekvenser. For eksempel har omtrent all berøring i terapirommet blitt tabu i USA og forbundet med mulig overgrep. Dette er trist når vi vet at berøring er en viktig del av vår kommunikasjon og kan ha en rekke positive effekter på relasjoner og helse.
Narrativ eksponeringsterapi er en standardisert korttidsbehandling for traumer. Terapeuten og klienten lager en livslinje fra fødsel til nåtid ved hjelp av konkrete gjenstander som et tau og markerer positive hendelser med blomster og negative hendelser med steiner. Når klienten forteller om en traumatisk opplevelse, er målet å gjengi hendelsesforløpet med så stor detaljrikdom som mulig og vekselvis fokusere på tanker, følelser og kroppsfornemmelser som ble utløst under hendelsen. Dette er både for å oppnå eksponering og habituering – at man gradvis responderer mindre på det som nå er irrelevante stimuli – og for å integrere kroppslige og mindre bevisste minner i den selvbiografiske hukommelsen.
I arbeid med traumer gjenfortelles som regel den traumatiske hendelsen i nåtid – noe som også er i tråd med det gestaltterapeutiske her og nå-fokuset – men i tilnærmingen med livslinjen skal den gjenfortelles i fortid nettopp for å understreke at det er et minne og ikke noe som skjer her og nå.