Tåler du å feile?

Alle ønsker å leve i fred, sier Pema Chödrön. Likevel klarer vi ofte å skape konflikter, nettopp fordi vi vil ha fred. Du har sikkert opplevd det i enkle situasjoner i ditt eget liv. Alt du ville, var for eksempel å slappe av sammen med dem du er glad i, men så ender dere isteden opp med å krangle over forventningene – for hvem var det egentlig som skulle handle inn maten dere skulle kose dere med? Var det sånn at han skulle sitte opptatt med telefonen hele kvelden? Skulle dere ikke ha en fredelig kveld sammen?

Og så smeller det. Dine drømmer om en fredelig aften fordufter som dugg for solen, og du ender opp med å føle deg helt elendig selv. Du hadde jo de beste intensjoner, var både velvillig innstilt og håpefull, men så skjedde det noe og du mistet tålmodigheten. Kanskje du også hadde tatt mål av deg til å være langt mer aksepterende, imøtekommende og nettopp tålmodig enn det viste seg at du var. Ikke bare fikk du en konflikt med dem du har rundt deg, men du er også i konflikt med deg selv. 

Da er det er viktig å akseptere at man selv tråkker feil, sier Chödrön videre.

I dag deler vi et lite utdrag fra hennes bok Om å praktisere fred i en krigersk verden (oversatt til norsk av Odd Eirik Ness):

Jeg vil nok en gang få understreke at det vi må være aller mest tålmodige med, er vår egen manglende evne til å være tålmodig. Dersom tålmodighet skal lindre lidelsen vår, om den skal lede til fryktløshet og ekte nysgjerrighet, må vi huske å være tålmodige med oss selv, akkurat slik som vi er.

Her er en annen innsikt hentet fra lojong: «Én i begynnelsen og én på slutten». Når du våkner om morgenen, kan du starte dagen med å formulere et mål. Du kan for eksempel si til deg selv: «I dag skal jeg være så tålmodig jeg bare kan.» Og på slutten av dagen kan du se tilbake på det du har gjort med positivt blikk og akseptere at du er den du er: «Jeg var utålmodig og aggressiv akkurat som jeg har vært så lenge jeg kan huske. Jeg lot meg rive med og jeg ble irritert, akkurat som jeg pleier.»

I så fall avhenger fredens vei av at du tåler at vi alle gjør feil. Det er enda viktigere enn å gjøre ting «riktig». Hele denne prosessen ser bare ut til å fungere dersom du er villig til å gi deg selv litt spillerom og mykne opp mens du praktiserer tålmodighet. Som med alle de andre øvelsene jeg har nevnt, kan du ikke vinne og du kan heller ikke tape. Du kan ikke bare slå deg til ro med: «Vel, siden jeg aldri vil klare dette, er det ikke noen vits i å prøve.» I stedet fortsetter du å prøve selv om du aldri vil lykkes helt. Og dette har, interessant nok, verdi i seg selv. Det gir deg økt forståelse og anerkjennelse av både deg selv og av andre. Det skaper mer kjærlighet i verden. Du ser deg selv overalt hvor du går – du ser alle disse menneskene som forsterker sin egen smerte akkurat som du selv gjør det. Du ser også folk som prøver, akkurat slik som du selv prøver, og disse menneskenes innsats bidrar til å øke din fryktløshet. Du begynner å føle takknemlighet for selv det minste tegn på mot i andre mennesker, for du vet hvor vanskelig det er. Deres mot øker din tro på at det finnes en iboende godhet i deg og i alle andre skapninger i verden. Alle ønsker å være lykkelige – ingen av oss ønsker å lide.

Du kan lese om denne og andre veier til fred i boken Om å praktisere fred i en krigersk verden av Pema Chödrön.