Representerer Maria Magdalena det manglende feminine prinsipp?

Mange har kritisert de store religionene for å være noe i overkant mannsdominerte. Vi hører om mannlige guder som får mannlige barn og inspirerer mannlige profeter, mens kvinnene har blitt tildelt en mer anonym rolle. Men kan Helheten egentlig være hel uten både et maskulint og feminint prinsipp? Består ikke kosmos av begge krefter, som i et samspill med hverandre skaper universet?

Lars Muhl har gravd dypt i de gnostiske tekstene og funnet frem til det han mener kan være den egentlige historien. I Maria Magdalena går han inn i nettopp det feminine aspektet av kristendommen, og følger Mariam fra hun er en ung kvinne til hun forsøker å fullbyrde sin gjerning sammen med Yeshua. Boken er skrevet delvis som en roman om henne, og delvis som en biografi hvor vi følger forfatteren gjennom sin søken etter det feminine prinsipp. Til slutt veves fortellingene sammen.

I dag deler vi to små utdrag fra boken Maria Magdalena:

Mariam løftet hodet i retning lyden. I enden av hallen skimtet hun en forhøyning. Den var utstyrt med en trone. Fargerikt ornament og fremmede skrifttegn omga henne på alle sider. I et desperat forsøk på å tyde noen av dem, feide blikket hennes jaget over veggene, men hun fant ikke annet enn et udefinertbart ekko i en ukjent avkrok av sinnet – erindringen. En svak bris satte en del av veggen i en bølgende bevegelse. Så husket hun.

Isis-tempelet.

Den bølgende veggen ble trykket til side. Inn trådte en skikkelse med en kjempesvær oksemaske trukket nedover hodet og øvre del av overkroppen. Over hornene var en solskive plassert med en slange foran. Skikkelsen besteg forhøyningen og satte seg på tronen.

– Mariam, datter av Isis. Hallen du befinner deg i, er det guddommelige sinns første sfære: materien. Det guddommelige sinn er uten begynnelse og ende. Denne forgjengelige verden er bare én av det guddommelige sinns mange forestillinger. Det er i dette sinnet mennesket ånder, lever og har sin væren. Når eleven har oppnådd retten til å bære Mesterens nøkler, og er i stand til å åpne de mange dørene til de mentale og psykiske rom i Visdommens tempel, og kan gå inn i dem i frihet og med klokskap, åpenbares prinsippene bak begrepene energi, kraft og materie, samt den nødvendige viten om hvordan disse skal håndteres. Den som forstår sannheten bak universets mentale natur, er allerede langt på vei til å bli mester. Men uten Mesterens nøkler er det umulig å nå målet.

Mariam stod med lukkede øyne foran tronen, mens prestens ord svøpte seg om henne. Da hun bestemte seg for å åpne øynene igjen, oppdaget hun til sin forundring at hun befant seg i en søylegård omgitt av lysende rosebusker. På et steinalter i søylegårdens midte lå et brød og hevet seg i morgensolen.

Jeg er bare en tanke, tenkte hun. Alt omkring meg er bare Den opphøydes tanker uttrykt i materie. Dette er den sangen uten ende som Gud synger. Det ene verset etter det andre. Et skapelsens dikt, hvor alt blir til etterhvert som sangen blir hørbar for det ventende mørket. La meg være kun en ubetydelig yod, det mest unnselige av alle skrifttegn, i denne sangen. Det minste ekko av den store stillheten.

Alt var forutbestemt. Ingenting var tilfeldig. Mariam visste hva hun måtte gjøre, og gikk frem foran steinalteret i søylegårdens midte. Hele dagen ble hun stående på den samme flekken og betrakte deigens umerkelige forvandling til brød. Da solen gikk ned, var brødet bakt ferdig.

—

Bildene av hennes elskede, hengende på det fryktelige korset, fortsatte å forfølge henne. I tanken gjenopplevde hun de smertefulle timene mens han kjempet med seg selv og skjebnen han hadde påtatt seg. Hun hadde vært hos ham helt til det siste, og hadde gitt ham av sine krefter til han endelig ga slipp og gikk over til den andre siden. En av deres mest trofaste støttespillere, Yoasaph Arimatæus, hadde stilt sin egen grav til rådighet, og Mariam hadde for tredje gang salvet Yeshua i overensstemmelse med de gamle, hemmelige forskriftene hun var opplært i. Slik kunne de finere lyslegemer slippe det fysiske og om mulig oppløse det jordiske hylsteret.

Tre dager senere hadde hun gått ut til graven. Med hjelp fra to mannlige terapeuter hadde hun rullet gravens inngangsstein til side. Inne i hulen konstaterte de at miraklet hadde skjedd. Mariams anstrengelser hadde båret frukter, Yeshua var borte. Bare likkledet lå igjen. Mariam holdt kledet opp og syntes hun kunne skimte bilde av ansiktet hans og konturene av kroppen, foldet det forsiktig og gjorde seg klar til å forlate graven. Da merket hun plutselig hans nærvær. Et svakt pulserende omriss kom til syne og lyste opp den dunkle graven. Hun ville strekke seg ut etter ham, men før hun rakk å røre ved ham, lød stemmen hans i hennes indre:

– Rør meg ikke. Jeg befinner meg stadig i mitt andre vesen. Vær tålmodig. Rukha d’koodsha er med deg. I min SHM vil vil alltid være sammen.

Etter denne opplevelsen hadde hun for siste gang oppsøkt Petrus og disiplene, i håp om å kunne innvie dem i den sanne lære. De hadde bare hånet henne og jaget henne på dør. Hun hadde flyktet i ly av mørket, og unngikk med nød og neppe deres innestengte, bitre sinne.

Les mer om boken Maria Magdalena av Lars Muhl. Oversatt til norsk av Kari Bu.