Kanskje vi må rydde opp i Guds rot

Noen ganger kan man virkelig begynne å lure på hva som er galt med verden – det er bare å åpne en hvilken som helst avis på en hvilken som helst dag, og så får man de dårlige nyhetene veltende inn over seg. Mange har spurt seg om hva som gikk galt, og hva det var vi gjorde feil. Ofte baserer dette seg på en grunnleggende idé om at vi startet ut med et paradis, eller en gylden epoke hvor alt var harmonisk og fint frem til menneskene rotet det til.

Men kanskje er det en misforstått antagelse. Kanskje er det tvert i mot sånn at dette var meningen helt fra starten av – for hvordan kan mennesket skape noe som helst om det aldri finnes noen motstand? Kanskje hele vår hensikt er å være kreative reparatører av kosmos, foreslår Gary Lachman i boken Ansvaret (oversatt til norsk av Janneke Flem Jansen).

 Hvorfor Gud, som skal være allmektig og allvitende og som elsker alt og alle, skulle skape en verden som er stinn av ondskap, hvor livet er vanskelig og fullt av lidelse, er et spørsmål som har plaget mennesket praktisk talt siden det begynte å tenke. For mange er svaret på dette kinkige spørsmålet at det ikke finnes noen Gud. For andre, av en spesielt rosenrød disposisjon, er svaret at det ikke finnes ondskap eller lidelse; de sier at det er en illusjon – en oppfatning som mange i New Age-bevegelsen deler. Ingen av konklusjonene er tilfredsstillende, i alle fall ikke for meg. Jeg ser for mye godt i verden til å føle at det ikke er noe som står bak – mer nøyaktig hva det er, er noe jeg prøver å uttrykke ved å skrive denne boken. Men jeg ser også altfor mye lidelse og smerte til å akseptere at det bare er illusjoner som kan feies bort hvis jeg blir opplyst, eller at det er rusk i det menneskelige maskineriet som kan rettes opp gjennom menneskelig vitenskap og farmakologi.

Jeg har tidligere vært innom den kabbalistiske tanken om at Gud, eller Ein-Sof, med vilje knuste de kosmiske beholderne, at feilene som ble gjort i begynnelsen var en del av planen og at det hele tiden var det hemmelige målet med fallet – skjult til og med for Ein-Sof – at mennesket skulle komme og få orden på ting igjen. Kanskje «ingen mann i dette land» kunne redde Lille Trille, men hva kabbala angår, så er det nettopp det som er menneskets eksistensberettigelse. Men det er ikke slik at tikkun gjenoppretter en opprinnelig perfekt tilstand ved å reparere en fragmentert eksistens. Tvert imot er det kun gjennom menneskets innsats i en fallen verden at skapelsen selv blir komplett og Ein-Sofs arbeid fullført. I denne forstand blir Lille Trille en bedre utgave enn originalen, etter at vi har «reddet» ham, eller satt ham sammen igjen. Dette perspektivet innebærer at det opprinnelige håndverket til Ein-Sof var forblitt mindreverdig om ikke beholderne hadde gått i stykker og mennesket var blitt sendt for å rydde. Her gjør reparatøren en bedre jobb enn skaperen.

Det er flere åndsretninger som deler tanken om at problemene i vår eksistens, med smerte, lidelse og ondskap, ikke skyldes Adams synd eller det forskrudde sinnet til en idiot-gud, men at det kun er gjennom menneskets kamp med problemene at skapelsen kan bli fullført og meningen med vår eksistens avslørt. Alle disse åndsretningene er sentrert rundt en anerkjennelse av at strev og anstrengelse er nødvendig, og at det kun er gjennom arbeid i en vanskelig verden at virkelige verdier kan oppnås. En steinblokk er et vanskelig materiale å jobbe med. Den er hard og motstandsdyktig, og det krever mye innsats å skape noe ut av den. Men enhver skulptør vet at han ikke kan lage noe som helst av en sky. Skapelse trenger motstand, ellers blir den kraftløs. En fugl svever tilsynelatende i «løse luften», men i realiteten er det trykket fra vingene mot luften som tillater dens grasiøse bevegelser. Sanford Drob forteller oss at «Den verden vi lever i er absolutt nødvendig for ‘fullstendiggjøring av Gud’». Gjennom å bli «forvist» til en fallen verden, sier Drob, må Ein-Sof, i form av menneskeheten, stå ansikt til ansikt med den «materielle, intellektuelle, åndelige og moralske motgang» som gjør den i stand til å fullt ut realisere sine grunnleggende verdier. «Bare i en materiell verden fylt av kaos, strev og problemer», sier Drob, kan «verdiene, som i himmelen ikke er annet enn abstraksjoner… bli fullt ut virkelige».