Straff og tvang forverrer traumer
Mange tiltak for traumatiserte barn og unge har misforstått hva som hjelper, skriver psykiater og traumeekspert Bruce D. Perry.
Traumatiserte barn har ofte en overdrevent reaktiv stressrespons. Dette kan gjøre dem aggressive, impulsive og krevende. Disse barna er utfordrende, de blir lett opprørte og vanskelige å roe ned, de kan overreagere på det minste lille avvik eller små endringer, og de er ikke i stand til å tenke før de agerer. For at de overhodet skal kunne oppnå en varig atferdsendring, må de føle seg trygge og elsket.
Dessverre har mange behandlingstiltak og annen intervensjon som rettes mot dem misforstått det hele. Tilnærmingen er straffeorientert, med et håp om å lure barn til å oppføre seg skikkelig, ved å mobilisere kjærlighet og trygghet først når barnet begynner å oppføre seg «bedre». Slike metoder kan riktignok true barn midlertidig til å gjøre som de voksne vil, men de bidrar ikke til den langsiktige indre motivasjonen som gjør at de omsider får større selvbeherskelse og blir mer kjærlige mot andre.
Barn som har det vanskelig, har en indre smerte – og smerte gjør folk irritable, engstelige og aggressive. Det er bare tålmodig, kjærlig og stabil omsorg som nytter. Det finnes ingen kortsiktige mirakelkurer. Dette gjelder tre- eller fireåringer så vel som tenåringer. Bare fordi et barn er eldre, betyr ikke det at en avstraffende metode er riktigere eller mer effektivt.
Og igjen, systemet ser dessverre ikke ut til å innse dette. Systemet har en tendens til å komme med «raske løsninger», og når disse mislykkes, kommer den lange straffen. Vi trenger behandlingstiltak og ressurser som anerkjenner at straff, berøvelse og tvang bare retraumatiserer disse barna og forverrer problemene deres.
Noe av det viktigste jeg har lært meg i dette arbeidet er hvor viktig det er rett og slett bare å ta seg tid, før man gjør noe som helst annet, å være oppmerksomt til stede og lytte. Hjernens speilnevroner gjør at en av de beste måtene å hjelpe andre til å bli rolige og sentrerte på, er å roe ned og sentrere oss selv først – og så bare være oppmerksomt til stede. Når du tilnærmer deg et barn fra dette ståstedet, vil responsen du får være atskillig annerledes enn om du bare tar for gitt at du vet hva som er galt og hvordan du skal fikse det.
En annen viktig konsekvens av speilbiologien vår er at det å samle sammen mange barn med aggressive og impulsive tendenser på ett sted, ikke er særlig lurt fordi de gjerne gjenspeiler og forstørrer disse trekkene snarere enn å roe hverandre ned.
Selv om forskning har påvist de negative konsekvensene av denne typen gruppering, har vi dessverre fått for vane å organisere terapigrupper og døgnbehandlingsopplegg på måter som skaper en høy konsentrasjon av slike barn. Som vi så i Leons tilfelle, kan det faktisk føre til en forverring av problemene.
Jeg kan heller ikke understreke nok hvor viktige rutiner og repetisjon er for helbred. Hjernen endres som respons på et mønster av gjentatte erfaringer. Det innebærer at jo mer du gjentar noe, desto mer forankres det. Siden det tar tid å akkumulere repetisjon, tar helbredelsesprosessen nødvendigvis tid, og det kreves tålmodighet for at disse gjentakelsene skal videreføres.
Jo lengre traumeperioden varer, eller jo mer ekstremt traumet er, desto større antall gjentakelser kreves det for å gjenopprette balansen. Og fordi traumets kjernevesen er en opplevelse av total maktesløshet og tap av kontroll, fordres det at pasienten selv styrer sentrale aspekter ved den terapeutiske intervensjonen for at heling skal inntreffe.
Forskning viser om og om igjen at hvis du bruker makt, hvis du presser folk til å åpne seg når de ikke er klare, hvis du krever å delta i behandlingen, hvis du ikke tar hensyn til individuelle forskjeller, vil behandlingen faktisk kunne gjøre stor skade. Ettersom trygghet er avgjørende for tilfriskning, og makt skaper frykt, er tvangsmessige terapiformer farlige og ineffektive for traumeofre.
Traumer fører ofte til andre psykiske helseproblemer, som mange atferdsproblemer hos tenåringer samt en enorm andel avhengighetsproblemer. Dessverre er tvangsmessige behandlingsformer vanlig på disse områdene, og dette er enda et tilfelle der vårt forsøk på å hanskes med et problem faktisk kan forverre det.
Vi må lære både foreldre og fagfolk disse sannhetene, og samtidig jobbe for å sikre at rettssystemet, fosteromsorgsapparatet, barnevelferdsorganene og det psykiske helsevernet tar i bruk bevisbaserte metoder som i det minste tar utgangspunkt i kunnskap om traumer, og reduserer skaden snarere enn å gjøre den større.
Les mer om boken her:
