Når summen er større enn delene

Dialog er en samtale med et senter, og ikke så mye en diskusjon med motstridende sider. Fremfor at individer forteller hverandre sine sannheter, kan dialog bidra til å løfte oss ut av polariseringen, i retning av (noe) større felles forståelse. Det er ikke sikkert alle er enige, og det er heller ikke målet, men dialogen bærer i seg en erkjennelse om at vi alle bærer på en bit av sannheten – at summen er større enn delene. En kunne se for seg at vi i dialogen sitter rundt et bål, og at vi alle legger vedkubber på dialog-bålet. Vi snakker mer til «sentrum» enn til hverandre. Bålet blir til i møtet mellom våre ulike «syns-kubber», og i mellomrommet imellom. Slik kan dialogen flyte i retning av noe nytt, som ikke har vært skapt før.

Noen av oss kan sikkert kjenne igjen hvordan vi (bevisst og ubevisst) klynger oss til kjente og kjære oppfatninger og tankemønstre. I mang en engasjert diskusjon har i alle fall undertegnede vært mest opptatt av å la tankene følge allerede etablerte hjerne-synapser, og fremme allerede etablerte synspunkter. Så blir kanskje resultatet deretter(?); dialogen vil preges av to eller flere sider som forteller hverandre det som allerede er kjent for dem. Kanskje er det fordi vi kjenner en form for trygghet og forutsigbarhet i det som er kjent farvann – at det gir orden i kaos, på en måte? «Åh, dette kjenner jeg – her er det trygt».

Det å uttrykke noe kjent bidrar kanskje også til selv-bekreftelse og tilhørighet – at det liksom solidifiserer fornemmelsen av et ‘jeg’ som mener ditt eller datt. Videre kan muligens dette ‘jeg-et’ kjenne en (om enn) subtil form for tilhørighet gjennom å uttrykke gitte meninger eller oppfatninger? Oppfatninger som at «flyktninger bør hjelpes der de er» eller «de som ikke lar seg vaksinere er vitenskapsfornektere», kan (i tillegg til å kjennes sanne) gi en indirekte opplevelse av tilhørighet gjennom viss tilknytning til gitte verdensanskuelser eller meningsunivers. Så sitter vi der da, i hver våre (konstruerte) menings-bobler, og forteller hverandre hvordan verden henger sammen (sett fra vår boble).

Med dialogen forsøker vi på et vis å utforske noen av disse boblene. Kanskje kan vi løfte frem og avdekke noen av de antakelser som ligger til grunn for våre egne og hverandres menings-bobler, og utforske randsonene av våre kjente tankebaner. Når indre og ytre omstendigheter ligger til rette for at vi kan gi tilstrekkelig slipp på de oppfatninger vi klynger oss til, så hender det sågar at vi kan overskride boble-grensene. Senker vi «guarden» litt, og søker å tillate fremfor å styre, så kan (iblant) noe nytt tre frem. Sterke forsvarsverk knyttet til våre oppfatninger, kan raskt lede til selvbedrag, eller blind-soner. Fordi vi knytter oss så sterkt til gitte oppfatninger, blir det liksom ikke rom til noe nytt.

Min erfaring er av vi ofte trenger hverandre (og hverandres perspektiver) for å vennlig dultes ut av det kjente. Det er som om gruppens kollektive intelligens, gir rom for muligheter vi ikke har like tilgjengelige som individer. Vi kan utfordres og beveges av det som blir formidlet, og vi kan prøve ut eller veie nye perspektiver, uten å måtte forsvare dem. Slik kan vi korrigere og endre oppfatninger, både som individer og som gruppe. Det kollektive kan åpne noen nye dimensjoner, og det som skapes kan (potensielt) strekke seg forbi enkeltperspektivene. Sagt på en annen måte; hver «kubbe» som legges på dialogbålet, bidrar til å nære en flamme som strekker seg forbi individets meningsboble. Summen blir større enn delene.