Hva gjør man med en elev som dette?
Hvordan takler man en gutt som får stadig større atferdsproblemer? Arbinger Institute deler en historie fra boken «Om å tenke utover seg selv».
Terry Olsen, en kollega av oss i mange år, forteller følgende historie som startet på et kurs han ledet for lærere i den offentlige skolen. Kurset ble holdt i en skole for små barn med alvorlige adferdsproblemer. Noen av lærerne fra skolen sto bakerst i rommet og tyvlyttet. Midt under undervisningen spurte en av lærerne bak i rommet hvordan man burde takle en gutt som stadig ble mer uregjerlig.
Selv om de faktisk ofte hadde plassert gutten i «pause»-rommet (et lite, avlåst rom med vegg-til-vegg-teppe, ikke større enn et lite kott, der de plasserte uhåndterlige barn) for å straffe ham, ble han bare verre og verre. Etter et opphold i «pause»-rommet, roet han seg en kort stund, men så ble han bare enda verre. Forrige uke hadde disse påfunnene tatt en dramatisk vending da en selger skulle fylle en brusmaskin med flasker. Han måtte la en dør stå åpen mens han manøvrerte en fullastet manuell truck inn.
Toby, den uregjerlige gutten, hadde akkurat løpt ut av klasserommet (det skjedde ofte) og gjemte seg i området der brusmaskinene sto. Den åpne døren ble hans fluktmulighet. Han løp ut i skolegården, rev av seg alle klærne og la på sprang gjennom parken. Etter kort tid ble Toby fanget av noen paniske lærere. «Så hva gjør man med en elev som dette?» spurte læreren.
Terry sa at han ikke hadde noen magisk løsning, men foreslo at hvis gutten ble enda mer uregjerlig igjen etter å ha vært innelåst i «pause»-rommet, var kanskje ikke denne spesielle avstraffingsmetoden den rette for ham. Han gjorde opprør mot å bli behandlet som et objekt.
«Objekter gjør det du forventer at de gjør», forklarte Terry. «Du kan kaste en klut i oppvaskbenken, sparke en fotball over hele banen, eller stappe klær i en vaskemaskin. Men når du prøver å kaste, sparke eller dytte folk, blir de ofte motstridige. Toby motsetter seg tanken om å være en ‘ting’.»
Terry foreslo for lærerne at hvis ingen av deres disiplinære teknikker virket overfor Toby, burde de kanskje vurdere en annen metode i stedet for å fange ham når han stakk fra klasserommet og sette ham i pauserommet. Terry ba dem vurdere andre muligheter. Han sa: «Hva hvis dere stiller dere selv dette spørsmålet: Hvis jeg skulle være snill med denne gutten, hva ville jeg da gjøre?» Så ba han dem gjøre det som først falt dem inn.
To uker senere var Terry tilbake på den samme skolen til et nytt kurs. Han lurte veldig på hva som hadde skjedd med Toby. Lærerne på skolen var ivrige etter å fortelle. En kvinne fortalte følgende historie:
«Toby løp ut av rommet mitt to dager etter at vi hadde snakket sammen, og i stedet for å sende assistenten min etter ham med en gang, fortsatte jeg med undervisningen. Etter noen minutter lot jeg assistenten overta og gikk selv for å se etter Toby. Jeg fant ham i auditoriet der han ‘gjemte’ seg under et teppe.
Toby gjemte seg slik mange andreklassinger gjør – beinet hans stakk frem fra teppet. Jeg stilte meg selv dette spørsmålet: Hvis jeg skulle være snill med denne gutten, hva ville jeg da gjøre?» Jeg mintes med en gang da jeg selv var liten og lekte gjemsel. Uten å tenke meg om la jeg meg på gulvet og krøp under teppet til Toby. Han ble mer enn overrasket.
Jeg sa: «Hør her, jeg kan ikke leke gjemsel med deg nå, jeg har undervisning i klassen min. Men hvis du vil leke i friminuttet, skal jeg komme og lete etter deg.»
I friminuttet gikk jeg tilbake til auditoriet. Han hadde ikke rørt seg. Jeg trakk teppet av ham og sa: «Fant deg!» Så forklarte jeg ham at nå ville jeg gjemme meg, og trakk teppet over hodet. Nå teller jeg til 25, sa jeg. Han ble stående der til jeg kom til 10. Da sprang han nølende ut av auditoriet. Jeg lette. Jeg fant ham i et klasserom der han hadde presset seg inn i et kosteskap. Jeg begynte å telle igjen. Jeg fant ham en tredje gang da klokken ringte inn. Jeg forklarte at jeg nå måtte gå tilbake til undervisningen.
Tyve minutter senere nærmest snek han seg inn i klasserommet og satte seg på stolen sin. Han har ikke vært perfekt siden da, men annerledes. Når han oppfører seg dårlig, har det spørsmålet du formulerte gjentatt seg i hodet mitt: Hvis jeg skulle være snill med denne gutten, hva ville jeg da gjøre?
Noen ganger stopper jeg og stiller ham et spørsmål. Noen ganger ber jeg ham hjelpe en annen. Noen ganger forklarer jeg at jeg trenger hjelp. Noen ganger forklarer jeg ham at han ikke kan gjøre det han holder på med. Han roer seg. Det er noe jeg må gjøre fra dag til dag, men jeg opptrer annerledes overfor ham. Han er annerledes overfor meg, selv når han lager vanskeligheter.»
Læreren opplevde det de som tenker utover seg selv vet: Det finnes ingen regel for reell hjelpsomhet. Å tenke utover seg selv betyr ikke at vi skal ta i bruk en bestemt adferd. Det betyr at når vi ser andres behov, utfordringer, ønsker og medmenneskelighet, forstår vi øyeblikkelig hvordan vi skal tilpasse innsatsen vår.
Når vi opplever andre som mennesker, responderer vi som gode medmennesker. Vi tilpasser helt naturlig det vi gjør som respons på de behovene vi legger merke til rundt oss. Med en slik holdning ser vi andre på nye måter og tilpasser innsatsen deretter.
Les mer om boken her:
