Støtte kan også komme innenfra
Støtte og bekreftelse er ikke bare noe vi får fra andre. Den indre kontakten med en «større virkelighet» kan hjelpe oss når livet blir vanskelig. Les mer om det i dette utdraget fra boka «Alene» av Astri Hognestad.
En erfaring med et indre rom der det også finnes gode følelser, er viktig for å kunne være alene og finne næring og bekreftelse fra seg selv. Da blir man ikke så avhengig av ytre bekreftelse.
Traumatiserte mennesker har av og til kontakt med noe som er større enn dem, det de opplever som en spirituell virkelighet. Den amerikanske psykologen, William James, forsket på slike grenseerfaringer og konkluderer med at den som har vært i berøring med den andre verden, «vet at vi har en usynlig spirituell verden i oss som det kommer hjelp fra».
Sandor Ferenzi, en ungarsk psykoanalytiker og nær medarbeider av Freud, hevder at «opprinnelige (primordial) psykiske krefter våkner» når personen for eksempel er blitt utsatt for vold som har ødelagt evnen til å håndtere følelser. Det dreier seg om et «intellekt som er uten tid og rom». Disse beskrivelsene ligger nær opp til innholdet av det C.G. Jung kalte det kollektivt ubevisste med arketypene. Arketyper kan beskrives som psykens urpreg eller energisentre, som aktiveres i ulike situasjoner og faser i livet.
Psykiateren Lionel Corbett forteller om en middelaldrende mann som var i terapi på grunn av en depresjon. I løpet av terapien fortalte han om en hendelse fra da han var barn. Mens han lekte alene i den ene delen av et stort hus, omkom moren i en brann i kjelleren uten at han var i stand til å oppfatte hva som skjedde. Faren var ikke i stand til å ivareta guttens følelser. Tvert imot klandret faren ham for ikke å ha hjulpet moren. Så gutten var fullstendig overlatt til seg selv i sin fortvilelse. Den påfølgende natten så han i en visjon at Jomfru Maria sto ved fotenden av sengen og trøstet ham. Han følte at denne visjonen holdt ham i live og at den fortsatte å gi ham støtte gjennom hele livet. En helbredende kontakt med det arketypiske i mennesket gjorde det mulig.
Corbett påpeker at det er avgjørende at et menneske med erfaringer som beskrevet ovenfor, blir møtt på en respektfull måte. Faren er å redusere hendelsen til en hallusinasjon med en regressiv ønskeoppfyllelse, kanskje til og med betegne det som psykotisk. Eller den kan bli forklart som en primitiv overlevelsesstrategi i hjernen. Selvsagt må en terapeut vurdere om en slik erfaring er et psykotisk gjennombrudd, men i dette tilfelle var det ikke slik, ifølge Corbett, som kjente mannens historie godt. Han lyttet til fortellingen med respekt og på en støttende måte. Om han ikke hadde kjent pasienten og ikke hadde møtt ham på denne måten, kunne det ha utløst et nytt traume og voldt mye skade.
Det arketypiske viste seg i et kjent symbol for gutten. Arketypiske symboler oppstår i en kulturell kontekst. Det avgjørende i denne visjonen var den virkningen opplevelsen hadde på gutten, ikke den dogmatiske bakgrunnen. Mennesket står på terskelen mellom to verdener, en ytre, som det skal lære å forholde seg til og leve i, og en indre, som det skal hente impulser og støtte fra. Vi utvikler tilknytning både til mennesker i den ytre verden, til vårt eget indre rom og til en større virkelighet. Det skaper tilhørighet i verden.
Les mer om boka «Alene» av Astri Hognestad, som teskten er et utdrag fra.