Å absorbere frykt

Frykt i én person kan manifestere seg som fysisk sykdom i partneren. Legen Gabor Maté skriver om familiesystemer og forhold som er ute av balanse, fra boka «Når kroppen sier nei».

Ifølge teorien om familiesystemer, utviklet av den avdøde amerikanske psykiateren Murray Bowen, er ikke sykdom en enkel biologisk hendelse i et enkeltindivid. Teorien om familiesystemer tar utgangspunkt i å anerkjenne gjensidige fysiologiske funksjoner mellom enkeltindivider. Dette er opplagt i forholdet mellom mor og foster, men dette gjensidige forholdet slutter ikke ved fødselen, og heller ikke med fysisk modning. Relasjoner er viktige biologiske, regulerende faktorer gjennom hele livet.

Et grunnleggende konsept i teorien om familiesystemer er differensiering, definert som «evnen til å være i følelsesmessig kontakt med andre, og samtidig fungere følelsesmessig autonomt». En person som ikke er i stand til differensiering «mangler en følelsesmessig grense mellom seg selv og andre, og mangler en ’grense’ som hindrer at vedkommendes tankeprosess blir overveldet av hans eller hennes følelsesprosess. Vedkommende absorberer automatisk andres frykt og genererer en stor grad av frykt i seg selv.».

Dr. Michael Kerr, en tidligere kollega av Murray Bowen, skiller mellom to typer differensiering: funksjonell differensiering og grunnleggende differensiering. Fra et helsemessig perspektiv er de vidt forskjellige. Funksjonell differensiering viser til en persons funksjonsevne basert på vedkommendes relasjon til andre. Det kan for eksempel hende at jeg er i stand til å utføre arbeidet mitt på en god måte bare når andre, for eksempel mine ansatte, min ektefelle og barna mine, absorberer min uforløste frykt ved å tåle mitt dårlige humør, min uforutsigbarhet, mangel på følelsesmessig engasjement eller til og med hensynsløse oppførsel. Hvis de avviste rollene jeg ga dem, ville jeg kanskje knekke sammen.

Hvis min funksjonsevne derimot var uavhengig av at andre gjorde et følelsesarbeid for meg – det vil si, dersom jeg klarer å forholde meg til andre samtidig som jeg er følelsesmessig åpen for dem og for meg selv – ville jeg kunne sies å ha evne til grunnleggende differensiering. Jo mindre evne til grunnleggende differensiering en person har, desto mer utsatt vil vedkommende være for psykisk stress og fysisk sykdom.

I et hvilket som helst forhold vil den partneren som har minst makt absorbere en uforholdsmessig mengde av den frykten de to har til felles. Det er grunnen til at mange flere kvinner enn menn behandles for eksempel for angst og depresjon. (Her dreier det seg ikke om styrke, men makt, dvs. hvem som sørger for hvem sitt behov.) Det handler ikke om at disse kvinnene er mer psykologisk ubalanserte enn sine menn. Det er forholdet som er ute av balanse, slik at kvinnene absorberer sine ektefellers stress og frykt samtidig som de også må romme sitt eget.

«Det at det finnes en sammenheng mellom kropp og sinn, og en sammenheng mellom person og person, innebærer en mulighet for at frykt i én person kan manifesteres som et fysisk symptom i en annen», skriver dr. Kerr. «Det samme gjelder emosjonell dysfunksjon. Den som er mest tilbøyelig til å utvikle symptomer, er den ektefellen som tilpasser seg mest for å opprettholde harmoni i forholdet.»

Utvikling er en prosess som handler om å bevege seg fra å være fullstendig regulert av det ytre til å være selvregulert, så langt vår genetiske programmering tillater det. Godt selvregulerte mennesker er de som er best i stand til fruktbar samhandling med andre i et samfunn, og til å fostre barn som også kan vokse opp og bli selvregulerende voksne. Med en økt evne til selvregulering som voksen følger også et økt behov for autonomi – for friheten til å ta genuine valg. Hva som enn undergraver autonomien vil oppleves som en kilde til stress.

Autonomi må imidlertid utøves på en måte som ikke virker forstyrrende på de sosiale relasjonene som overlevelsen også avhenger av, enten det gjelder relasjonen til nære eller andre viktige personer. Jo dårligere den emosjonelle evnen til selvregulering utvikles i spedbarnsalderen og oppveksten, desto mer avhengig vil den voksne være av relasjoner for å opprettholde homeostase. Jo større avhengighet, desto større er trusselen når relasjonen opphører eller blir utrygg.

For å begrense stress i et forhold som er truet, kan en av partene gi opp en del av sin egen autonomi. Dette er imidlertid ikke noen god oppskrift på helse, siden tap av autonomi i seg selv fører til stress. Dersom jeg kronisk undertrykker mine egne emosjonelle behov for å gjøre meg mer «akseptabel» for andre, øker jeg risikoen for å måtte betale prisen i form av sykdom.

En annen måte å beskytte seg selv mot den belastningen et truet forhold representerer, er ved følelsesmessig avstengning. For å føle seg trygg vil den sårbare trekke seg unna andre mennesker og stenge av for nærhet. Denne mestringsstrategien beskytter muligens mot frykt og stenger den subjektive opplevelsen av stress ute, men ikke de fysiologiske følgene. Emosjonell nærhet er en psykologisk og biologisk nødvendighet. De som bygger murer mot nærhet, er ikke selvregulerende, bare følelsesmessig nedfrosset. Stressnivået som følger slike utilfredsstilte behov, vil være høyt.

Les mer om boka «Når kroppen sier nei», som teksten er et utdrag fra.