Store problemer krever små løsninger

Storhetens logikk devaluerer det personlige, mener Charles Eisenstein i denne artikkelen.

La meg presentere deg for en logikk som har omsluttet meg helt siden jeg som tenåring ble klar over hvilken tilstand planeten er i. Verden har store problemer akkurat nå. Krisen er akutt. Det er ikke tid til å lulle seg inn i små, uviktige løsninger som bare vil drukne i en tidebølge av klimaendringer, økonomisk kollaps, atomkrig, kriger som har sitt utspring fra ressursmangler, og så videre. Vi trenger store løsninger på store problemer. Du må derfor sørge for at alt du gjør på lokalt nivå, er skalerbart. Du må sørge for at det du gjør går viralt, for det vil ikke bety noe som helst om det ikke påvirker mange.

I denne logikken finnes det et underforstått hierarki som verdsetter noen menneskers, og noen mennesketypers, bidrag mer enn andres. Det er et system som prioriterer noen menneskers handlinger. Det prioriterer mennesker som har et stort nettverk, en stor plattform, en kraftig stemme, som har penger eller institusjoner bak seg, og som kan påvirke millioner av mennesker. Du vil kanskje gjenkjenne denne verdsettingen som nesten identisk med den dominerende kulturens fordeling av status og makt – noe som burde være til ettertanke for oss.

Storhetens logikk sier at bestemoren som tilbringer hele dagen med barnebarnet sitt, hageeieren som fører bare et lite hjørne av hagen sin tilbake til en naturlig tilstand, og aktivisten som jobber gratis for å befri en spekkhogger fra fangenskap, er mindreverdige. Den devaluerer alt som tilsynelatende ikke har noen stor effekt på verden. Den devaluerer det feminine, det nære, det personlige og det stille. Den devaluerer nøyaktig det samme som global kapitalisme, patriarkat og teknologi har devaluert.

Likevel ser logikken vanntett ut. Mitt budskap vil jo helt sikkert ha størst effekt om en million mennesker hører det, sammenlignet med hvis bare tusen hører det? Eller bare en? Eller ingen? Hvis en hageeier legger ut en video fra hageprosjektet sitt på sosiale medier, vil det jo ha en mye større potensiell effekt enn hvis hun bare gjorde det i det stille? Om ingen vet om det, så vil det jo bare påvirke noen få kvadratmeter av jord, og ingenting annet. Ikke sant?

Det er her vi kommer til det noen kaller “forandringsteorien”. Dette er en teori som ligger bak ambisjonen om å gjøre en stor ting, for deretter å forstørre den opp og nå ut til millionene. I bunn og grunn er dette en Newtonsk kosmologi, som sier at forandring bare kan skje når kraft påføres masse. Som enkeltindivid er kraften du har til disposisjon ganske liten. Men hvis du derimot kan samkjøre millioner av menneskers handlinger, kanskje ved å bli president eller ved å få status som ekspert, så blir også din egen kraft forstørret. Derfor ser vi noen ganger at ideelle organisasjoner og aktivister imiterer ambisjonsnivået hos direktører eller kjendiser: Det er et kappløp for å konkurrere om sponsing, om medlemmer, om facebookfølgere, om abonnenter og om forbrukerens oppmerksomhet.

En kraftbasert kausalitet der større nødvendigvis er bedre, er oppskriften på elendighet, handlingslammelse og utbrenthet blant de som jobber for sosial og økologisk rettferdighet i verden. For det første har den regjerende elite langt mer kraftbasert makt – de har mer penger, flere våpen og sterkere stemme takket være media – enn hva noen aktivister eller frivillige organisasjoner noen gang vil få. Dette er en maktkonkurranse vi er dømt til å tape. For det andre må de fleste av oss dermed også leve med en demotiverende viten om at vi er mindre og dårligere. For hvor mange av oss kan egentlig få en sterk stemme som når ut til millioner? Det er faktisk veldig få.

Moralske filosofer har, i det de tok antagelsen om et adskilt selv i en verden av kraftbasert kausalitet for gitt, i flere århundrer slåss med en demotiverende implikasjon av dette: Det du gjør, spiller ingen rolle. Hvor mye du enn resirkulerer og bevarer, vil ikke dine individuelle handlinger gjøre noen forskjell. Det krever at millioner av mennesker gjør det samme. Og om millioner av mennesker gjør det, så spiller det likevel ingen rolle om du gjør det eller ei.

Filosofer har utviklet forskjellige moralske og etiske prinsipper for å motveie denne logikken, som på sine egne måter er uangripelige. Fremst blant disse er Kants kategoriske imperativ: Du skal handle slik du vil at alle skal handle i den situasjonen du er i. Ideen er vanlig i populær moral i dag: “Ikke tøm gift i sluket, for selv om det ikke spiller noen rolle om du gjør det, så ville det spilt en stor rolle om alle tenkte sånn.” Likevel ligger det en skjult, nihilistisk undertone av frykt der: “Joda, men ingen tenker sånn. Det spiller faktisk ingen rolle hva jeg gjør.”

Vi trenger en annen grunn til å gjøre de små tingene som i sum ville skapt en vakrere verden om alle gjorde dem, og vi trenger en grunn som strekker seg forbi “hvis alle gjorde det, så ville det skapt en bedre verden.” Fordi du og jeg er ikke “alle”.

Min indoktrinering i storhetens logikk har hatt en skummel innvirkning på livet mitt. Den har forårsaket at jeg alltid har spurt meg selv om det jeg gjør er nok. Når jeg fokuserer på de små, nære tingene i livet, og når jeg har brukt timer på å ta vare på et forhold, på å gjøre et lite område vakrere, eller på å gå inn i barnets tidsløse verden sammen med min yngste sønn, så er jeg samtidig offer for et ubehag av typen “det er noe viktigere jeg burde gjort”. Storhetens logikk devaluerer selve kjernen i livet.

Vi har alle en annen kunnskapskilde som holder de små, personlige handlingene hellige. Om noen vi er glad i går gjennom en krise, så slipper vi alt vi har i hendene for å hjelpe vedkommende, fordi det føles som det viktigste vi kan gjøre akkurat da. Det føles som om det å sitte hos en venn på dødsleiet er det viktigste i verden – eller, for å være mindre dramatisk: Å være tilstede for et barn i et spesielt øyeblikk.

Virkeligheten viser seg dessuten å være det motsatte av det målbar effekt skulle tilsi. De mest potente handlingene er ofte de samme som gjøres uten krafttankegang og publisitet. De er ekte og ikke-kalkulerte, og de rører oss med en slags naivitet. Spør deg selv om hva som er mest inspirerende: Å tilfeldigvis bli vitne til en sjenerøs handling, eller å se nøyaktig det samme bli satt opp for å skape oppmerksomhet? I mitt arbeid har jeg oppdaget at de mest virkningsfulle samlingene var de som ikke ble filmet. Og jeg mener ikke “virkningsfulle for de som var tilstede i rommet”, men virkningsfulle i form av bølgene de skapte. Og hva med den mannen som stod foran tankbilene i Titinamen Square? Ville det ha vært et like viktig symbol om han først hadde vært nødt til å forsikre seg om at noen kom og tok et bilde? Kanskje kausalitet ikke virker på den måten vi har blitt fortalt.

Vi beveger oss alle bort fra en narrativ som holder oss adskilt fra hverandre og verden, mot en ny og eldgammel fortelling som Thich Nhat Hanh kaller “interbeing”. I dette verdenssynet speiler selvet og universet seg i hverandre: Det som skjer med et hvilket som helst vesen, skjer også i et lite hjørne av oss selv. Hver handling vi foretar oss har en bølgeeffekt, påvirker verden og kommer til sist tilbake for å påvirke oss. Rupert Sheldrake snakker om den samme forståelsen som prinsippet for morfologisk resonans: En forandring som skjer på et sted, genererer et forandringsfelt som forårsaker lignende forandringer andre steder.

Kanskje noe av denne bevegelsen bort fra den gamle separasjonsfortellingen består av en underlig, manglende evne til å handle hos dem som har mest kraft til disposisjon. Til tross for sine mektige militærstyrker, virker det som om USA blir i stadig dårligere stand til å oppnå sine utenrikspolitiske mål. Til tross for sitt arsenal av antibiotika og andre former for farmasøytisk kraft, ser det ut til at moderne medisin står hjelpeløs mot helsestagnasjonen og -forfallet i den utviklede verden. Verdens sentrale bankmenn står maktesløse når det kommer til å reparere den globale økonomien, til tross for at de har evnen til å skape uendelige summer av penger. Som samfunn er vi i ferd med å miste troen på redskapene og metodene vi tidligere trodde ga oss makt.

Prinsippet i “interbeing” eller morfisk resonans sammenfaller med den følte opplevelsen av hva som er viktig når vi samhandler med menneskene og landskapet rundt oss i kjærlighet, mot og medfølelse. Selv om vi ikke har noen idé om hvordan disse valgene vil påvirke verden, merker vi likevel hva de gjør. Men likevel er det paradoksalt nok ikke derfor vi tar disse valgene. Noen ganger kommer vi til spesielle veiskiller i livene våre. Disse veiskillene ser nesten ut til å ha vært konstruert med vilje, slik at de ikke tilbyr noen form for selvisk tilfredsstillelse – ikke engang tilfredsstillesen av å kunne fortelle oss selv at vi gjorde noe viktig. Disse øyeblikkene er muligheter for selvskapelse, om vi velger å lytte til hjertets stemme fremfor stemmen fra det kalkulerende sinnet – den som sier at vi er upraktiske, ufornuftige eller uansvarlige.

Om vi handler ut fra “interbeing” og bruker prinsippene fra morfologisk resonans, vil motsetningen mellom hjerne og hjerte smuldre opp. Hver barmhjertighetshandling styrker det globale feltet for medfølelse, og hvert samvittighetsvalg styrker det globale feltet for samvittighet. Hver handling blir likeverdig. Hver handling “skaleres opp”, selv om det er gjennom en prosess som er så hemmelighetsfull og usporbar at vi ikke kan oppfatte noen sammenheng mellom årsak og effekt. Hvordan kan noen vite hvilke frukter som vil bæres av den enorme tålmodighetsinnsatsen du gjorde når du ubevitnet var mild mot barnet ditt den frustrerende ettermiddagen?

Ingenting av dette har til hensikt å rakke ned på en politisk eller sosial aktivisme som jobber for de store forandringene. Det er isteden et forsøk på å løfte opp det som tilsynelatende er lite slik at det får like høy status som det store. Mennesker innehar en form for ur-etikk som forstår at vi er like viktige, og at intet menneskelig liv kan heves over et annet. Tilsvarende må det da finnes et fugleblikk hvor Barack Obamas valg hverken er mer eller mindre viktige enn valgene som tas av en ensom rusavhengig i gata. Førstnevntes valg har kanskje en umiddelbar og synlig effekt i verden, der sistnevntes valg kanskje bærer frukter 500 år inn i fremtiden. Det kan vi ikke vite.

Dette betyr heller ikke at vi burde ignorere de mer verdslige formene for kausalitet vi møter når vi står ansikt til ansikt med verdens problemer. Om vi blir vitne til en urettferdighet som det står i vår makt å gjøre noe med, så holder det ikke å trekke seg bort fra det og praktisere en annen god handlingsmåte i en mer komfortabel del av livet, og så stole på at morfologisk resonans vil reparere det vi så ble ødelagt. Livet kaller oss til handling, og om vi stoler på det kallet, vil vi maksimere kraften i våre handlinger. Livets flo og fjære kaller oss noen ganger til å gjøre store handlinger, og noen ganger til å gjøre små. Vi kan ikke la det separate selvets metafysikk forstyrre vår evne til å lytte.

En miljøvernvenn av meg, Mark Dubouis, fortalte meg en trist historie om en elv han og en gruppe aktivister forsøkte å redde fra oppdemming. De slåss med alle midler de hadde til disposisjon: underskriftskampanjer, lovendringer, lobbyvirksomhet og direkte aktivisme. Alt var nytteløst. Til slutt ble demningen bygget, og et vakkert elveleie med et gammelt økosystem ble ødelagt. Sorgen deres var så stor at medlemmene av gruppen knapt klarte å se på hverandre i lang tid etterpå.

Det så ut som at alle årene de hadde lagt ned i engasjementet var bortkastet. Men tilfeldigvis, sa Mark til meg, var dette den siste demningen som noen gang ble bygget i nord-Amerika. Det var som om deres handlinger var en form for bønn. Universet ville vite: “Er dere sikre på at dere vil ha slutt på oppdemmingen? Hvor rent er ønsket deres?” Det at de ga alt de hadde, besvarte dette spørsmålet. Hvordan resultatene spiller seg ut, er ikke vår sak – det er opp til en høyere intelligens. Jobben vår er å følge kallet til skjønnhet, hellighet, medfølelse og omsorg.

– Artikkelen er skrevet av Charles Eisenstein og oversatt fra Resurgence & Ecologist No. 297, 2016