Økologisk kompetanse (ecoliteracy) – nye landskaper for læring

Av Fritjof Capra

Økologisk handling betyr at vi ikke bryter ned naturens egne evner til å fremme liv, og nøkkelen til økodannelse ligger i direkte erfaring fra alle slags samfunn og økologiske relasjoner. Fritjof Capra er opprinnelig fysiker og ble tidlig kjent for boken The Tao of Physics. Senere har han vært dypt engasjert i biologi og systemtenkning, blant annet med boken The Web of Life.

Gjennom de siste ti årene har mine kolleger og jeg utviklet en særskilt pedagogikk ved Center for Ecoliteracy i California – noe vi kaller “Utdannelse for bærekraftig livsførsel”. Det er en erfaringsbasert, deltagende og tverrfaglig tilnærming til læring og økologisk kompetanse (ecoliteracy). Det hender vi blir spurt om hvorfor vi gjør det så vanskelig. “Hvorfor kan dere ikke bare undervise i økologi?”. Denne artikkelen har til hensikt å vise at komplekse og sammenvevde elementer må være sydd inn i en hvilken som helst virkelig forståelse av økologi og bærekraft.

Tanken om økologisk bærekraft ble introdusert for mer enn tyve år siden av Lester Brown, som definerte et bærekraftig samfunn som et samfunn hvor behov dekkes uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner. Denne klassiske definisjonen på bærekraft får frem et viktig moralsk poeng, men den forteller oss ingenting om hvordan vi faktisk bygger et bærekraftig samfunn. Derfor er hele ideen om bærekraft fortsatt temmelig forvirrende for mange.

Samspill

Vi trenger en operasjonell definisjon av økologisk bærekraft. Nøkkelen til en slik definisjon ligger i en forståelse av at vi ikke trenger å finne opp bærekraftige menneskesamfunn fra bunnen av, men at vi kan finne våre modeller i naturens økosystemer – som allerede er bærekraftige samfunn av planter, dyr og mikroorganismer. Ettersom biosfærens mest fremtredende kjennetegn er den innebygde evne til å opprettholde liv, må også et bærekraftig menneskesamfunn innrettes slik at livsførsel, næringsliv, økonomi, fysiske strukturer og teknologier ikke bryter ned naturens egen evne til å opprettholde liv.

Denne definisjonen innebærer at vi i vårt arbeid med å bygge bærekraftige samfunn må forstå de prinsipper for organisering som de forskjellige økosystemer har utviklet for å opprettholde og spinne videre på livets vev. Det er denne forståelsen vi kan kalle økologisk kompetanse (ecoliteracy). I de kommende årtier vil vår evne til å forstå økologiske prinsipper og leve i samsvar med dem, bestemme om vi skal overleve som art.

Vi må lære våre barn – og våre ledere i politikk og næringsliv – om livets grunnleggende kjensgjerninger. Vi må lære dem at materien uopphørlig sirkulerer gjennom livets vev i forskjellige kretsløp, at energien som driver disse kretsløpene strømmer ut fra solen, at mangfold sikrer motstandsdyktighet, at den ene arts avfall er den neste arts næring, at livet like fra begynnelsen av for over tre milliarder år siden ikke har kommet til å dekke planeten gjennom kamp, men gjennom nettverk og samspill. Dette er økologisk kunnskap, det er også gammel visdom – og den viktigste oppgaven i det tjueførste århundrets utdannelse er å formidle dette.

Noe ganske annet

En virkelig forståelse av økologiske prinsipper krever en ny måte å se verden på og en ny måte å tenke på – gjennom forbindelser og sammenheng. Økologi er først og fremst en vitenskap om relasjoner mellom medlemmer og samfunn av forskjellige økosystemer. En slik nødvendig “kontekst-” eller “systemtekning” innebærer noen perspektivskifter som går på tvers av tradisjonell vestlig vitenskap og utdannelse.

Også i vitenskapens frontlinjer er en ny systemisk forståelse av livet under utvikling. Istedenfor å se universet som en maskin bestående av elementære byggeklosser, oppdager forskere at den materielle verden til syvende og sist er et nettverk av relasjoner – det vil si at planeten er et levende, sammenhengende og selvregulerende system. Synet på menneskekroppen som en maskin og menneskesinnet som en separat enhet erstattes av en forståelse hvor ikke bare hjernen, men også immunsystemet, kroppens vev og til og med hver eneste celle er levende kognitive systemer. I en slik forståelse er ikke lenger evolusjon en kamp og en konkurranse for å overleve, men snarere en samspillende dans hvor drivkreftene er skaperevne og stadig fornyelse.

Ut fra dette er det nødvendig med en ganske annen forståelseshorisont i økologisk læring enn den vi finner i konvensjonelle akademiske disipliner. Lærere oppdager at slik må det være på alle nivåer, like fra undervisning av småbarn til universitetsstudenter. Ettersom økosystemer forbinder levende med ikke-levende verdener, må også økologi være noe som strekker seg over en rekke forskjellige disipliner. Økologi bygger ut fra biologi, men også fra geologi, atmosfærisk kjemi, termodynamikk og andre vitenskapsgrener. Når vi så kommer til mennesket og menneskets plass i økologiske systemer, må vi legge til en rekke andre fagfelt, som landbruk, økonomi, industriell design og politikk. Å utdanne seg til bærekraft betyr å lære økologi på en tilsvarende systemisk og mangefaglig måte.

Følelse for naturen

Når vi går inn og undersøker prinsippene for økologi, finner vi at disse henger nøye sammen. De utgjør forskjellige aspekter av det samme fundamentale mønsteret som har gjort naturen istand til å opprettholde livet gjennom milliarder av år. I et nøtteskall kan vi si at naturen opprettholder livet gjennom å skape og gi næring til samfunn, det vil si til felles grupperinger eller kolonier av individer. Ingen enkelt organisme kan eksistere alene. Dyr trenger plantenes fotosyntese for sitt energibehov, planter trenger både karbondioksidet som produseres av dyr og nitrogenet som fikseres av bakterier ved røttene. Sammen regulerer planter, dyr og mikroorganismer hele biosfæren og opprettholder de nødvendige betingelsene for organisk liv. Bærekraft er derfor ikke en egenskap som kan isoleres, men noe som springer ut av et sammenhengende nettverk av relasjoner. Bærekraft involverer alltid hele samfunn. Det er denne grunnleggende innsikt vi trenger å ta til oss fra naturens egen virksomhet. Livet opprettholdes ved å bygge og gi næring til hele samfunn.

Når vi underviser i dette er det viktig at barna ikke bare forstår økologi, men også opplever økologi i naturen – i skolehagen, på stranden, i skogen, i et elveleie – at de erfarer hele denne komplekse utvekslingen i forskjellige samfunn, mens de erverver ferdigheter og økologisk kompetanse. Ellers kunne de komme til å gå ut av skolen som førsteklasses teoretiske økologer, men uten å bry seg særlig mye om naturen og Jorden. I skoler for økologisk kompetanse ønsker vi å skape erfaring som også gir et emosjonelt forhold til den naturlige verden.

Opplevelse og forståelse av økologiske prinsipper under arbeidet i en skolehage eller under gjenåpning av en bekk i et tettsted er eksempler på hva skolefolk nå kaller “prosjektbasert læring”. Dette består i å legge til rette for læring som kan engasjere studenten i komplekse og reelle prosjekter, noe i likhet med hva lærlinger holdt på med i gamle dager. Prosjektbasert læring gir ikke bare studenter viktig erfaring – gjennom samarbeid, veiledning og integrering av forskjellige innsikte – det gir også bedre læring. Det finnes noen svært interessante undersøkelser om hvor mye vi blir sittende igjen med av det vi tar til oss. Etter to uker husker vi ti prosent av hva vi har lest, tyve prosent av hva vi har hørt, femti prosent av hva vi har diskutert, og nitti prosent av hva vi har opplevd.

Læring alle veier

Skal vi forstå bærekraft, er det helt nødvendig å tenke samfunn og helhet. Det gjelder også økologisk undervisning, som nødvendigvis må være tverrfaglig. Forskjellige disipliner må integreres for å skape et økologisk orientert pensum. Dette er selvsagt bare mulig hvor lærere i forskjellige fag samarbeider, og der hvor skoleledelsen gjør et slikt samarbeid mulig. Et forståelig og fruktbart forhold mellom de forskjellige disiplinene kan med andre ord bare komme til uttrykk hvis det foreligger tilsvarende menneskelige relasjoner mellom lærerne og administrasjonen.

Ti års arbeid med disse tingene har overbevist oss om at utdannelse for en bærekraftig levemåte praktiseres best hvis hele skolen omdannes til et lærende samfunn. I et slikt lærende samfunn er både lærere, studenter, administratorer og foreldre knyttet sammen i et nettverk av relasjoner for å fremhjelpe læringen. Det blir en syklisk utveksling og utvikling av kunnskap, istedenfor en strøm av læring fra toppen og nedover. Fokus er på læring, og alle i systemet både gir og tar imot i læreprosessen.

I et konvensjonelt syn på utdannelse er elever og studenter passive mottagere, og pensum er et opplegg med forhåndsbestemt og klart avgrenset informasjon. Vår pedagogikk for utdannelse til bærekraftig levemåte bryter fullstendig med denne tenkemåten. Vi engasjerer studenter i læringsprosessen ved hjelp av jordnære prosjekter. Dette skaper sterk motivasjon og engasjerer studentene emosjonelt. Istedenfor å presentere stykker av forhåndsbestemt informasjon oppmuntrer vi til kritisk tenkning, spørsmål og eksperimentering. Vi erkjenner også at læring innebærer å bygge mening ut fra studentens personlige historie og kulturelle bakgrunn.

Utdannelse til en bærekraftig levemåte er en oppgave som overskrider all forskjell i rase, kultur eller klasse. Jorden er vårt felles hjem, og det er en felles oppgave å skape en bærekraftig verden for våre barn og for kommende generasjoner. 

– Gjengitt fra Resurgence nr 226, september/oktober 2004, og publisert i Flux nr. 4/2004.