Snartenkt verdensvenn

Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen savner professorer med hår i ørene. Selv har han i det minste en klarinett under pulten, og låner gjerne kvarttoner fra andre kulturer.

Intervjuet av Kari Bu i Flux julehefte 2007.

– Jeg prøver å ikke røyke så mye. Hvis jeg da kan blåse litt isteden, så hjelper det.

Dette er forklaringen på hvorfor det står en klarinett under pulten til Thomas Hylland Eriksen på Blindern. Han mener den tilfredsstiller to av behovene hans.

– Røyking er en type oralfiksering, men det har med fingrene å gjøre også. I gamle dager hadde jeg med meg saksofon på kontoret, men det ble litt for mye for naboene.

Ikke-personer

Telefonen ringer. Det høres ut som om et helt orkester har inntatt kontoret.

– Det er en av mine faste innringere, han har prøvd å ringe meg i hele dag. Kan jeg ta den i full fart?

Thomas Hylland Eriksen gjør alt i full fart. Det har gått så fort oppi hodet hans at han ble professor som 33-åring, den yngste nordmannen etter Arne Næss. Siden den gang har han sett kollegene sine bli stadig likere.

– Professorer med masse hår i ørene som syklet rundt med plastposer fulle av tomflasker i Ullevål Hageby, finnes ikke lenger. Akademikere er blitt konforme og disiplinerte. Nå er vi jo del av et industrielt produksjonsapparat, hvor det bare gjelder å produsere mest mulig for at instituttene skal få mer penger så de kan ansette enda flere som ligner på hverandre.

Han registrerer at yrkeslivet presser oss til en form for likhet som vi egentlig ikke liker

– Alle vet at en bedriftsøkonomisk tenkemåte går på bekostning av sjel, innhold og personlig eierskap. Det finnes en morsom bok om dette, The Globalisation of Nothing av George Ritzer. I dag står kampen mellom Nothing og Something. Vi globaliserer ikke-varer, ikke-personer, ikke-tjenester og ikke-steder. Du skjønner hva jeg mener? Ikke-personer er de som kunne vært hvem som helst. En person er en med hår stikkende ut av ørene, som er professor i sanskrit selv om han egentlig er mest opptatt av Mahler. I butikkverdenen er det nesten bare kjedebutikker igjen. Kanskje er vi også i ferd med å bli makne, utskiftbare kjedepersoner.

– Hvis vi bare ser like folk og like butikker over alt, oppdaget vi heller ikke våre egne muligheter?

– Nei, jeg tror ikke det. Vi trenger en revurdering av verdier. Er man opptatt av vår kulturarv, som en del innvandringsmotstandere hevder å være, bør man rette skytset et helt annet sted enn mot muslimer. Det er McDonaldiseringen og Rimifiseringen av samfunnet som truer kulturen. Folk fra muslimske land har jo ting å bidra med som kan utvide og berike vår egen kultur. Jeg har en iransk kollega som jeg utveksler musikk med. I arabisk musikk har du jo for eksempel denne mikrotonaliteten; kvarttoner isteden for bare hel- og halvtoner, andre skalaer og rytmer.

Innsikt fra Darwin

I fjor skrev Hylland Eriksen boken Kosmopolitikk sammen med Ny Tid-journalist Halvor Finess Tretvoll. En kosmopolitisk holdning beskriver han slik:

– Vi er forskjellige, men vi kan snakke sammen og forstå hverandre. Det at vi kan forstå hverandre, betyr ikke at vi kommer til å bli like. Altså, vi fortsetter å være forskjellige etter at vi har forstått hverandre. Der har misjonærer og universalister et stort problem. De tror at hvis de bare holder på lenge nok, vil alle bli enige med dem.   

Professoren mener vi har glemt at også nordmenn er svært forskjellige. Det er ikke bare muslimer som er annerledes.

– Folk glemmer at vi har Jehovas Vitner og Smiths venner her i landet. Vi tror at bare muslimer er imot sex før ekteskapet, for eksempel. Holdningen mange har til muslimske kvinner er at de enten er brutalt undertrykt av brødre, fedre og ektemenn, eller at de er hjernevasket. For hvis de hadde vært frie til å velge selv, ville de liksom ha valgt nøyaktig det samme som oss. Det norske sosialdemokratiet har vanskelig for å takle forskjeller som annet enn mangler.

«I møtet mellom islam og det kristensekulære Vesten må noen universelle verdier ligge fast, men ikke nødvendigvis de som fremheves i dag,» skriver Tretvoll og Hylland Eriksen i boken.

– For meg var Darwins store innsikt ikke at konkurranse er naturlig. Det er bare en liberalistisk tolkning av Darwin, og det finnes andre tolkninger. Innsikten er heller ikke at vi er programmert til å oppføre oss på en bestemt måte fordi det ligger i genene. Darwin sier ikke så mye om det. Nei, hans store innsikt er at alt liv henger sammen, og det gir oss noen forpliktelser. Vi må holde fast ved et lim som holder menneskeheten sammen. Og naturen, som vi også er en del av.

Knoll og Tott

Tidligere ville den verdensvante sosialantropologen aldri trodd at han med liv og lyst skulle delta i 17. mai-feiringen.

– Jeg har kommet til at jeg trives ganske godt med 17. mai-toget. Det virker ekstremt integrerende på alle slags folk – Frp-velgere, innvandrere og andre som ikke er så godt integrert i samfunnet. Ingen snakker om å integrere Frp-velgere, er det ikke rart? De eneste som skal integreres er innvandrere, og de eneste som skal likestilles er kjønnene. Det skal ikke være likestilling mellom by og land, eldre og yngre og så videre. Hvis dette fortsetter, får vi et samfunn hvor ingen andre grupper enn kjønn er likestilt, og ingen andre enn innvandrere er integrert.

Hylland Eriksen trekker fram Mela-festivalen i Oslo som et forbilledlig eksempel på kosmopolitikk.

– For et par år siden fikk kommunen med seg at det kom masse pakistanere og lignende til festivalen. De spurte om de ikke kunne ha en stand der mot tvangsekteskap, og dele ut brosjyrer. Da sa Khalid Salimi, kunstnerisk leder for festivalen, at Mela-festivalen i seg selv er en markering mot tvangsekteskap. Det er en god måte å gjøre det på. Hvite kvinner i staten bør ikke fortelle brune menn at de må ta seg sammen. Hvordan vi har meninger, er på mange måter viktigere enn hvilke meninger vi har. Vi må finne en måte å fremme vårt syn på som ikke virker mot sin hensikt. 

Han gremmet seg da en 21 år gammel, studerende innvandrerjente ble spurt i en TV-debatt om hun var for eller imot muslimsk terrorisme. Senere ble hun politisk rådgiver.

– Til muslimer kan du si hva du vil. Men hvis du skraper littegrann i det jødiske, blir du stemplet som antisemitt og fornekter av holocaust.

– Tror du muslimer vil ha rollen som «våre fiender» lenge?

– Ja, fordi kristenfundamentalister og muslimske fundamentalister kler hverandre så godt. George Bush og Osama Bin Laden er liksom Knoll og Tott. De snakker på samme måte, og de har samme ideer om mandighet og krig. De anser historien som en kamp mellom det gode og det onde. Alt er veldig likt. Det triste er at alle vi andre blir tvunget til å forholde oss til slike ekstreme synspunkter. Det store gross av verdens befolkning vil helst slippe å ha noe med den typen tenkning å gjøre.

– Media er mer interessert i fundamentalister enn i folk som gjør bra ting.

– Ja, de selger oss ikke visjoner, men frykt. Det er et symptom på et samfunn uten retning. Jeg mener oljerikdommen har vært en tragedie for Norge, fordi den har fratatt oss en type guts, mål og håp. Dette skriver jeg om nå, i en bok om livskvalitet.

– Hvordan skal vi få håpet tilbake?

– Vi må praktisere de enkle tingene som vi alle vet om. At det viktigste i livet er gratis, loven om fallende grensenytte – hvis du spiser indrefilet hver dag gir det deg ingenting til slutt. I dag vet vi hva som skal til for å ha det bra, og vi vet mye alarmerende om miljøet. Men ikke en gang raddiser og fritenkere tør si at vi må senke levestandarden straks.

Mening på flaske

Professoren mener vi har altfor konvensjonelle oppfatninger av produktivitet. Fetisjeringen av lønnsarbeid har gjort det stigmatiserende å være uten jobb, og skapt få nisjer for alternativt livsinnhold, som ideelt arbeid eller kunstnerisk virksomhet.

– Vi har noen universelle behov, og ett av disse er behovet for anerkjennelse. I våre dager kan du nesten bare bli sett som arbeidstaker. Det må finnes flere måter å bli sett på, noe jeg også ser i sammenheng med behovet for en lavere materiell levestandard. Jeg tror ikke vi kan skape lønnsarbeid til alle. Av ulike grunner vil mange falle utenfor i et arbeidsmarked hvor du må være ekstremt godt tilpasset. Men vi kan finne måter de kan være nyttige på. Det er jo masse ting som må gjøres.

– Mange som driver med frivillig arbeid føler seg likevel ikke nyttige. Per Espen Stoknes, som ga ut boken Penger og sjel på Flux i høst, mener vi må verdsette høyere det som har med sosiale relasjoner og miljø å gjøre. Ikke nødvendigvis med vanlige penger, men som verdier i regnskapene – sosialkroner (SOK) og naturkroner (NAK).

– Det er klart det er mye viktigere å trene et fotballag med 12-åringer, og dermed forsinke limsniffedebuten deres med et par år, enn å tjene masse penger på børsen. Alle vet det, men vi later som vi ikke vet det. Vi kunne snakke mer om dette offentlig. Den konvensjonelle oppfatningen av produktivitet har blant annet gitt oss vann på flaske. Drikker du flaskevann, bidrar du til 80 ganger mer CO2-utslipp enn ved å drikke springvann.

– På 50-tallet sa en amerikansk reklamemann at du kan selge hva som helst bare du gjør det på den rette måten. Du kan til og med selge Johnsens vann og Hansens vann, sette merkene opp mot hverandre og få folk til å betale for det! Alle lo av ham. Femti år senere føler folk at det er meningsfullt å kjøpe flaskevann i Norge.

Liker julens treghet

– Hvordan feirer du jul?

– Da jeg var ungdom bodde vi i Øst-Afrika en stund, og en jul var vi i Ghana i Vest-Afrika. Senere var jeg av og til på feltarbeid eller rett og slett bare i et slags indre eksil.

Han kommer på at den norske fjøsnissen minner ham om edderkoppen i folkeeventyrene fra Vest-Afrika.

– Den klassiske nissen var tricksteraktig, han kunne gjøre rampestreker og var litt uforutsigbar. Du visste ikke helt hvor du hadde ham. Så kom denne Disney/Colanissen og blandet seg oppi alt mulig.  

– I dette juleheftet har jeg også intervjuet en fjøsnisse som hadde en kollega som ble Colanisse.

– Huff, det var jo trist for ham. Mmm, ja nettopp, sier professoren, liksom for å senke farten så han får med seg hva han selv har sagt. Da han fikk barn, fikk juletradisjoner en helt ny betydning for ham.

– Fellesskapsritualer som jeg før skydde som pesten, setter jeg pris på nå. Jeg synes man skal tvinges til å være sammen med familien i julen. Hele livet er ikke et supermarked. Jeg liker det treige og gammeldagse ved julen. Men det er fint at vi har fått et såpass pluralistisk samfunn at du ikke faller helt utenfor om du ikke har en klassisk familie å feire jul med.

Selv om Hylland Eriksen ikke er religiøs, ser han behovet for et religiøst perspektiv på mennesket.

– I religion innser man at mennesket er ufullkomment. Man aksepterer menneskets svakheter, så de blir lettere å forsone seg med. Begreper som nåde og tilgivelse. Der har vi mistet noe. Vi er alle litt nyliberalister i den forstand at vi bare takler medgang. Når vi opplever motgang, vet vi ikke helt hva vi skal gjøre. Da blir det piller og psykiatere. Hvis du ikke er hundre prosent velfungerende, er du syk. Jeg tror vi iallfall trenger noen religionssubstitutter som gjør det lettere for oss å finne utveier når vi ikke makter mer. Det er lettere å forsone seg med livets tragedier hvis du tror det fins en overordnet mening med ditt liv, og at du ikke har det fulle ansvaret selv.

Snart må han fortsette å skrive på boken om livskvalitet. Han lurer på om han skal pøse på med amerikansk forskning, eller kanskje fortelle noen historier isteden. Så reiser han seg.

– Jeg tenkte jeg skulle ut og røyke jeg.

– Hadde du ikke sluttet?

– Neinei, jeg prøver å røyke litt mindre bare.

– Du må spille mer klarinett da.

– Ja, jeg må det.