Er det ikke hjernen som skaper bevissthet?
Kan det være slik at minner blir lagret utenfor hjernen, selv om de delvis oppbevares inni? Larry Dossey ser nærmere på temaet, gjennom en nevropsykiaters studier av nær døden-opplevelser.
Nevropsykiateren Peter Fenwick er Storbritannias ledende kliniske autoritet på nær døden-opplevelser. Han og konen hans, Elisabeth, samlet informasjon om 350 nær døden-opplevelser fra mennesker over hele England, Skottland og Wales. Funnene er samlet i boken Inn i lyset, et overbevisende verk skrevet av en nevrologiekspert som vet en hel del om bevisstheten og hjernens mekanismer.
Etter å ha tatt for seg metodisk de forskjellige hypotesene som blir fremsatt for å forklare nær døden-opplevelser – rusmidler, oksygenmangel, forhøyet CO2-innhold i blodet eller endorfiner – konkluderte Fenwick med at ingen av effektene strakk til som forklaring. Han skrev:
«Åpenbart finnes det hjernestrukturer som formidler nær døden-opplevelser, og disse er trolig de samme strukturene som formidler enhver mystisk opplevelse … Men det store spørsmålet står fortsatt ubesvart. Hvordan har det seg at en sammenhengende, svært strukturert opplevelse noen ganger oppstår under bevisstløshet, når det er umulig å forutsette en organisert sekvens av hendelser i en forstyrret hjerne?
En blir tvunget til å konkludere med at enten mangler vitenskapen et grunnleggende mellomledd som kan forklare hvordan organiserte opplevelser kan oppstå i en forstyrret hjerne, eller så er noen typer opplevelser transpersonlige.»
Fenwick reflekterer nøye over hypotesen om at hjernen på en eller annen måte mottar/sender/overfører, men ikke skaper bevissthet. Bak transmisjonsteorien eller teorien om overføring (også kalt filterteorien) ligger det en antakelse, som vi har merket oss, om at det finnes en form for bevissthet utenfor hjernen. Hjernen er i kontakt med denne kilden, den mottar og modererer informasjon fra kilden.
Fenwick mener at selv om minner blir delvis oppbevart i hjernen, så blir de for en stor del lagret utenfor. Dette ytre lageret for bevissthet vil overleve når kroppen og hjernen dør. Det kan også være med på å forklare hvorfor mange mennesker føler at de er en del av et større hele.
Fenwick anerkjenner problemene med denne modellen. Han konstaterer at «vi på nåværende tidspunkt ikke kjenner noen mekanisme som kan koble hjernen til sinnet på denne måten, eller som tillater minner å bli lagret utenfor hjernen».
En annen svakhet ved teorier om overføring enerelt, legger Fenwick til, «er at selv om de er riktige, er det vanskelig å teste dem. En teori om overføring vil hevde at når bevissthet blir overført via hjernen, vil forstyrrelser i hjernefunksjonen skape forstyrrelser i bevisstheten fordi overføringen blir forstyrret.
Men man kan like gjerne bruke et lignende argument hvis man hevder at bevisstheten er lokalisert i hjernens som en del av hjernens funksjoner. Også i dette tilfellet vil en forstyrrelse i hjernefunksjonen skape forstyrrelser i sinnet. Det finnes ikke noe eksperiment som uten videre kan skille mellom disse to mulighetene.»
Selv om alle teorier om bevissthet er spekulative, har teorier om overføring en klar fordel: De kan romme de empiriske data som bekrefter vår evne til å tilegne oss fjerntliggende informasjon uten overføring via fysiske sanser. De trenger bare litt flikking for å være forenlige med Den Ene Bevissthet.
Hva slags flikking? Transmittere kommer fra latin og betyr å «sende gjennom». Det finnes ikke belegg for at noe som helst faktisk sendes ut fra fjerntliggende ikke-lokale opplevelser. Hvis bevisstheten er genuint ikke-lokal, noe bevisene peker mot, er den uendelig eller allestedsnærværende i tid og rom.
Det finnes derfor ingen steder der bevisstheten ikke er, og følgelig heller ikke et behov for å sende noe som helst fra punkt A til punkt B. Det finnes der allerede. Dessuten er idéen om et lager for bevissthet utenfor hjernen meningsløst hvis sinnet og bevisstheten er genuint ikke-lokal.
Å oppbevare noe er det samme som å begrense det til ett sted, og essensen av ikke-lokalitet er ubegrensethet eller fravær av lokalisering. I en ikke-lokal modell for bevissthet trenger en derfor ikke plage seg med spørsmål om hvordan bevissthet blir overført og hvor et lager for minner utenfor kraniet kan befinne seg. Ikke-lokalitet gjør slike spørsmål overflødige.
«Transmisjon» er dessuten et ord som stammer fra et klassisk, mekanisk syn på verden. Når man anvender det om ikke-lokale fenomener, kan det gi et villedende inntrykk av bevissthetens natur. Like fullt er transmisjonsteorier en forbedring sammenlignet med hjernebaserte forestillinger om bevissthet da de frigjør bevisstheten fra å være slavebundet til hjernen.
En dag, når vi er i stand til å tenke og snakke uten vanskelighet om ikke-lokale fenomener, vil vi skape et vokabular som kan stå på egne ben uten å bli korrumpert av en bakgrunn i det klassiske verdenssynet. Inntil da burde vi kanskje beholde «transmisjon» i anførselstegn for å understreke at bruken av ordet er provisorisk og betinget.
Hvis vi skal ha den minste sjanse til å forstå Den Ene Bevissthet og forholdet mellom sinn og hjerne, må vi lære oss å tenke ikke-lokalt istedenfor lokalt. Ellers kommer vi for alltid til å forfølge problemer som rett og slett ikke gjelder i en ikke-lokal verden.
Les mer om boken «Ett med alt», som teksten er hentet fra.
