Dåp som nær døden-erfaring
Kan dåpen opprinnelig ha vært en måte å gi folk nær døden-opplevelser på, eller i det minste et symbol på en slik opplevelse? Rupert Sheldrake utforsker temaet i boken «Vitenskap og åndelig praksis».
Mange mennesker har hatt en spontan nær-døden-opplevelse, faktisk flere enn noen gang, takket være hjerte-lunge-redning og moderne medisin. Mange som tidligere ville ha dødd, overlever i dag. Ikke alle som nesten dør, har en nær-døden-opplevelse. Bare et mindretall har det, mellom 12 og 40 prosent, men det betyr likevel at mange millioner mennesker har hatt disse erfaringene.
Alt Det nye testamente sier om opplevelsen av dåpen, gir mening hvis menneskene som ble døpt, hadde nær-døden-opplevelser. Alternativet er å hevde at denne erfaringen av å dø og å bli født på ny var symbolsk. Men for å være symbolsk måtte den symbolisere en nær-døden-opplevelse ved drukning. Hvorfor gjøre noe symbolsk når folk kunne få oppleve ekte vare?
Tidlige kristne praktiserte voksendåp i tradisjonen etter Johannes Døperen, men barnedåp var allerede utbredt i det andre århundret e.Kr., og i det tredje var det normalen, selv om voksne fremdeles kunne bli døpt ved å få vann helt over hodet tre ganger, og det kan de den dag i dag.
En overraskende side ved den protestantiske reformasjonen var en gjenoppliving av dåp ved full neddykking. Under de religiøse omveltningene i 1500-tallets England og Tyskland gjeninnførte grupper av radikale reformister voksendåp ved full neddykking. De ble kalt anabaptister: den greske forstavelsen ana betyr «igjen» eller «tilbake til». Den tidlige anabaptist-bevegelsen ble opphavet til en rekke kirker og religiøse samfunn, deriblant mennonittene og de moderne baptistkirkene, som fremdeles praktiserer dåp av tenåringer og voksne ved full neddykking.
Jeg har en anelse om at anabaptistene på 1500- og 1600-tallet gjenoppdaget denne erfaringen av en nær-døden-opplevelse gjennom drukning. Selv i dag er det baptistene som snakker mest om erfaringen av død og gjenfødelse – å bli født på ny – av alle de kristne kirkesamfunnene. Kanskje få moderne baptister har nær-døden-opplevelser når de blir døpt, på grunn av den moderne opptattheten av HMS, men i tidligere tider kan betydningen av en direkte erfaring med død og gjenfødelse ha veid tyngre enn frykten for å gå for langt.
I henhold til Bibelens beretninger lå en innvielse ved rituell drukning til grunn for Jesu egen erfaring av Gud som en kjærlig far. Det var da han ble døpt av Johannes Døperen, at han ble vekket til en direkte relasjon til Gud. I Markusevangeliet står det: «Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: ‘Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.’» (Mark 1, 10–11.)
Les mer om boken «Vitenskap og åndelig praksis», som teksten er hentet fra.
