Arne Næss henger teposer i ørkenen
Våren 1996 reiste Henrik B. Tschudi til California sammen med filosofen Arne Næss, som da var 84 år. Her kan du lese et utdrag fra Henriks dagbok, som du finner resten av i boken «Livsviktig – Arne Næss og dialogen».
Onsdag 10. april ankommer vi San Francisco og sover hos Arnes venner Tom og AnneKa, usedvanlig hyggelige folk i et usedvanlig rotete hus. To dager senere leier vi bil og kjører til Dan Brimm og ranchen hans nær den lille byen Julian. Brimm har tjent en liten formue på å finne opp en viktig del til jet-motorer, har skaffet seg en dugelig ranch og vier nå tiden til bevaring av fugler og biologisk mangfold. Typisk amerikaner av den rause og vennlige sorten tilbyr han oss spontant å låne sin store Range Rover til vår lille ørkenekspedisjon. Vi beholder likevel bilen vi har leiet. Arne er fascinert av Dans uvanlig store hender.
Lørdag 13. april drar vi gjennom tette, grønne åser til Anza Borrejo-ørkenen, ikke så langt fra gensen mot Mexico. Stedet er plukket ut av Michael Soulé, en av Arnes venner fra økologisk og økosofisk arbeid gjennom mange år. Fascinerende overgang fra grønt til ørken. Videre til leirplassen vår i Indian Valley, South Fork, i den sør-vestlige delen av ørkenen. Indian valley er en wash, en slags canyon dekket av sand med formasjoner som mest av alt minner om isbreer. Ørkenen er skapt gjennom de siste 20 000 år av vinder som mister all fuktighet der de strever med å klatre opp åssiden fra havet i vest. Før dette var klimaet annerledes.
Tirsdag 16. april. Vi er oppe halv syv og går oppover ryggen på wash’en. Vi ser ikke mange blomster. Arne er skuffet – det lille regnet som faller, kommer gjerne rundt februar/mars, men dette året har det vært for tørt. Noen fugler ser vi, blant dem den lille kolibrien, og så kaktus av alle slag – pass opp for cholla’en med de sylskarpe små ballene! Steiner i alle størrelser. Ellers bare sand og stillhet. Under frokosten diskuterer vi biologi, evolusjon og kompleksitet.
Arne trekker frem alle tings utstrømming fra en dypere kilde, som jeg kobler til alokalitet, usikkerhet, ubestemmelig kompleksitet. Vi rigger til en slags presenning mot solen. Noe av utstyret henger vi rundt på de lave ørkenvekstene, resten ligger på bakken. Det er svært varmt, med et lett lag av skyer. Arne er travelt opptatt på ’kontoret’, som han har ordnet til inne blant buskene, komplett med en stein til fotstøtte. Der kan han lese og skrive. Når solen blir for varm flytter han til det andre kontoret sitt, skjermet i skyggen mellom noen digre runde steiner. Det er litt av en prosess å skaffe seg brukbare arbeidsforhold fra ni til fem.
Lunsj rundt ett. Vi bestemmer oss for å dra lenger oppover wash’en i morgen. Skyene blåser vekk. Til middag deler vi en boks bønner og en enorm potet. Sterke vindkast. Vi drikker litt vin, et lite krus, og så te – fire eller fem kopper per pose. Teposene henger rundt på buskene og venter på neste kopp varmt vann – en av Arnes ’tradisjoner’ fra livet i friluft. Vi blir enige om at det ikke er særlig logisk eller rasjonelt å ha tradisjoner, heller ikke det å bryte dem. Klokken åtte er det stupmørkt, men innen den tid har vi fyrt opp et lite bål, et bitte lite og ulovlig bål – også er en del av tradisjonen. Arne rusler inn i den lille sidewash’en bortenfor leirplassen og krabber inn i soveposen sin. Luften er klar og svart der melkeveien sveiper armene over himmelen. Det lille bålet og stjernene er alt som eksisterer.
Mandag 22. april. Varmt. Jeg organiserer presenningen på en ny og enda mer sinnrik måte. Vi strever med å holde maten unna ekornvennene våre. De blir tøffere og tøffere, kommer opp til oss for å stjele ost, brød eller annet som ligger omkring. Vi har også en billevenn i hulen, et stort svart eksemplar av arten. Arne føler at den hører hjemme i buskene, og vi har fjernet den to ganger, men den kommer alltid tilbake til hulen. Sta type. Vi lar den være. Ved frokosten drøfter vi fundamentet for logikk, antakelser, visshet og bevegelse. Finnes det en meta-logikk, et slags felles grunnlag for alle mulige typer logikk? Vi synes å komme frem til at en fornemmelse av stabilitet og selvforklarende virkelighet bare kan oppstå i et slags midlere domène omgitt av gyngende myr og tåkelandskaper.
Jeg holder fast ved at underliggende alle ting finner vi kontinuert, sammenhengende bevegelse som sådan – og at vi ikke kan påvise noe som ikke er bevegelse. Dette til tross for alle menneskelige konstruksjoner, fulle av fragmenter og diskontinuitet, laget nettopp for å distansere oss fra usikkerhet og uendelighet. Mens jeg sitter og skriver videre på dette, fanger ørene mine et rungende hoooiii! fra ett eller annet sted i fjellene. Jeg anstrenger øynene og skimter en foroverbøyd figur under en hvit lue, mellom to enorme steiner langt opp i fjellsiden. Det er Arne i middagsheten, på vei oppover mot til den lille sandfylte dalen jeg besøkte for få dager siden. Muligheten til å finne blomster lokker. Men forsiktig nå! – terrenget er vrient nok for en hvilken som helst yngling.
Skyggen trekker seg langsomt bort fra steinen jeg lener meg mot. Tilbake ved hulen er ekornet blitt mindre av en venn idet jeg griper den i å gnafse seg gjennom vår siste pakke med brød. Den hopper tilbake til en liten hylle og betrakter meg, åpenbart tilfreds med seg selv. Dagen er den varmeste hittil.
Arne er tilbake til lunsj, uskadd. Vi diskuterer vårt habitat rundt hulen, som vi deler med ekornene (den mest geskjeftige får navnet Albert), den svarte billen, minst to firfisler, en mus, muligens en hvit edderkopp, fire eller fem flaggermus, noen kolibrier, to svarte fugler og noen andre fugler. Så er det fluene og biene og buskene og plantene. Og alt mikrolivet som det ikke er lett å få øye på.
Etter en uke virker det som vi alle har tilpasset oss hverandre – vi kikker på hverandre, snuser på hverandre, unngår hverandre, deler med hverandre. Interessant. Skulle vi være her over lengre tid, vil jeg tro at vi alle ville samarbeide over en stadig større skala. Slanger har vi ennå ikke sett (det finnes 27 typer slanger her i ørkenen, og 31 typer firfisler). Til middag spiser vi nudelsuppe og bønner. Vi oppfører oss pent, ikke noe bål, og er i soveposen halv ni. Himmelen er svart og praktfull, intenst stjernelys.
Les mer om boken «Livsviktig – Arne Næss og dialogen», som teksten er hentet fra.
