Slik virker det maskuline paradigmet

I Erik Dammanns bok «Verdirevolusjon» møter vi en gruppe mennesker fra fremtiden. De ser tilbake på vår tid, og spør: Hvordan kunne vi holde fast ved ideer og handlinger som pekte mot katastrofe?

Vi gir ordet til professoren fra fremtiden, Lin Tara:Hva slags tenkemåte var det som førte til sammenbruddet? Det dreide seg ikke om enkeltstående elementer, men om et sett ideer som preget deres liv og tenkning – det som kalles et paradigme. Jeg vil forsøke å vise dere hvordan et slikt paradigme er bygd opp av ideer som på mange måter henger sammen og bekrefter hverandre. Det mest grunnleggende i den aktuelle perioden var kanskje at synet på virkeligheten var dominert av tradisjonelt maskuline ideer.Idealer om selvhevdelse gjennom styrke og maktkamp, og tanken om at makt gir rett, dominerte over ideer og verdier som tradisjonelt har stått sterkere blant kvinner. Jeg snakker da om empati, omsorg og ansvar for felleskapet – altså den type verdier som har preget det etterfølgende paradigmet. Riktignok foregikk det hele tiden en debatt om ulike verdier og menneskesyn, men den dominerende oppfatning var i overveldende grad preget av tradisjonelle maskuline verdier. Disse ble da sett som det selvfølgelige grunnlaget for forholdet mellom nasjonene og for samfunnets struktur, og dette var særlig tydelig innen økonomien.I 1900-årene og i økende grad før og etter 2000-årsskiftet hadde den rike verden et økonomisk system som prioriterte og premierte fri konkurranse om økonomisk egennytte.

Økonomene forsvarte gjerne systemet ved å hevde at det var naturgitt – at det tok utgangspunkt i menneskets natur. Og de begrunnet dette ved å henvise til historiens gjentatte kriger, maktkamper og bygging av maktpyramider med sterke ledere på toppen, og ved å vise til at også samtidens mennesker i overveldende grad syntes opptatt av å konkurrere om økonomisk egennytte som var knyttet til individuell rikdom og makt. Man tenkte seg at dette måtte være utrykk for uutryddelige menneskelige behov, at menneskets natur først og fremst var egoistisk og selvhevdende og at det derfor var utenkelig å bygge økonomien på andre verdier, med demokratiske midler.Karakteristisk for datidens syn var at det man kalte menneskets medfødte natur, bare gjaldt det maskuline mennesket, mens det blant kvinner var en klar statistisk overvekt som ønsket fellesskap og samarbeid fremfor egennyttig konkurranse.I dag vet vi at trangen til å konkurrere og kjempe for å skaffe seg mer makt og eiendom bare er ett av de trekk som både kvinner og menn er født med. Vi fødes også, om enn i ulik grad, med et behov for å samarbeide, bygge gode fellesskap, gi omsorg, bety noe for våre medmennesker og så videre.

Og vi vet av erfaring at det som kommer til å prege flertallets ønsker og oppførsel, er hva samfunnsstrukturen og økonomien legger opp til.Hvis samfunnet oppmuntrer og premierer sosial oppførsel fremfor konkurranse om økonomisk egennytte, vil menneskene bli mer sosiale, godene vil bli bedre fordelt og kvinnene og deres verdier vil få større innflytelse. Hvis man derimot vokser opp i et konkurransesamfunn hvor makt og materiell rikdom gir respekt og prestisje, vil menn og mannsverdier dominere, og individene vil måtte delta i konkurransen for ikke å bli tapere.

2000-tallets ledere trodde altså at mennesket var født med konkurranseinstinkt og maktbegjær som de mest dominerende egenskaper. Dermed mente de at det ikke fantes andre realistiske måter å organisere samfunnet på enn ved å bruke konkurranse og egennytte som drivkraft mellom individer, bedrifter og land.

Disse ideene ble betraktet som udiskutable, til tross for at antropologisk forskning hadde vist at det fantes samfunn hvor man prioriterte samarbeid, fellesskap og deling. I slike samfunn kunne man se andre sider av menneskenaturen komme til uttrykk. Man oppfattet seg som et fellesskap, og man var vel så opptatt av å gi som å få eller ta. Idealet i slike samfunn var ikke å eie mer enn andre, men å dele det man hadde. Men slik kunnskap fikk ingen betydning for den økonomien vi snakker om.Det etablerte konkurranseparadigmet overtrumfet annen erkjennelse, og dette fikk etter hvert negative konsekvenser på flere områder: For det første skapte systemet ekstreme inntektsforskjeller: De sterkeste og rikeste ble gjerne vinnere, fordi de hadde flest midler og størst konkurranseevne. I første halvdel av 1900-årene var det riktignok vanlig med en viss regulering for å begrense de asosiale utslagene, men frem mot årtusenskiftet ble konkurransen stadig mer frigjort fra politiske begrensninger. Dermed ble godene stadig skjevere fordelt, både landene imellom og innen de enkelte nasjoner.Enkelte land prøvde nok å motvirke dette gjennom politiske vedtak, men ettersom systemet forutsatte frimarkedsstyring, uten politisk innblanding, var det etter hvert lite politikerne kunne gjøre.

Dette maskulint dominerte systemet sto på flere måter i motsetning til det som krevdes for å løse 2000-årenes press på natur og ressurser.Økonomisk vekst ble sett som uomgjengelig; den ga nasjonen avgjørende fordeler som man ikke våget å gi fra seg. Blant individene var situasjonen den samme: underlagt konkurransepress var det naturlig å prøve å nå igjen de som hadde mer.

De som demonstrerte mest overflod ble rollemodeller, med det resultat at økonomisk og materiell tilfredshet nærmest ble en umulighet for de fleste. Man fikk aldri nok, det var alltid noen som hadde mer.Og voksende materielle behov krevde økende produksjon og økende ressurstilgang fra en stadig mer utpint natur. Man så det samme blant konsernledere og eiere av kapital og produksjonsmidler. For å sikre salg og markedsposisjon i konkurransen med andre, måtte de lokke med stadig nye produkter og mer avanserte påvirkningsmetoder. I tillegg øvet de et kontinuerlig press på nasjonenes politiske ledelse for å sikre optimale vilkår.

Dette gikk så langt at i 2000-årenes ledende økonomi, USA, brukte oljeselskapene svære beløp på betaling av lobbyister og institusjoner for å kunne motsi forskernes advarsler om klimasammenbrudd og nødvendig reduksjon i oljeforbruket. Det er interessant å observere at når et samfunn først var grepet av ideen om vekst og konkurranse, syntes det umulig å stanse – til tross for at velgerne opplevde et stadig mer stressende samfunn – uten noen bedring i livskvaliteten.

Ved totusenårsskiftet hadde samfunnsforskere for lengst påvist at i løpet av de siste tiårenes dobling av velstand var innbyggerne overhodet ikke blitt lykkeligere. Det fantes altså knapt noen rasjonell grunn til at velgerne i den enkelte velstandsnasjon skulle ønske å fortsette den politikken som bragte dem stadig nærmere sammenbruddet. Men økonomene og paradigmets toneangivende forsvarere holdt fast ved sine påstander: Det fantes ikke noe realistisk alternativ.

Dermed så de bare en mulighet for å minske presset på kloden, enda så ulogisk det lyder i dag: Man måtte konkurrere og vokse seg frem til etlavere ressurs- og energiforbruk uten å endre de mekanismene som hadde drevet alle til å forbruke stadig mer.I en situasjon med overflod av ressurser, som i tidligere århundrer, kunne nok dette samfunnet og dets verdier ha overlevd ennå noen tiår.

Men i en tid hvor menneskehetens overlevelse sto på spill, var dette paradigmet ubrukelig. Fra 1900-årene foregikk en intens debatt, med en økende bevissthet om likestilling og innflytelse for kvinner, men debatten ble hovedsakelig ført på mannssamfunnets premisser. Det vil si at man i økende grad lot kvinner slippe til i maktposisjoner for å delta i konkurransen. For å få innflytelse måtte de da demonstrere ferdigheter i «mannsspillet» og dermed bidra til å styrke maskuline verdier.

Kvinner ble stadig oftere å se både i økonomiske og politiske styringsposisjoner og som soldater og offiserer i det militære krigsspillet, hvor de gjennomgikk en ganske tøff opplæring i å tenke og handle som menn.

I stedet for å bidra til et livreddende paradigmeskifte, ble kvinnene med andre ord gjort til en støtte for maskuline verdier. Først etter sammenbruddet og det oppgjøret som fulgte, kan man si at «den sosiale makt» skiftet kjønn.