Sjamanens økologiske funksjon

Vi tenker at sjamanen kontakter «det overnaturlige». I virkeligheten er det naturen som holdes hellig i innfødte og muntlige kulturer. David Abram løfter blikket for å forstå besjelede krefter rundt oss.

Kirken har lenge ment at det bare er mennesket som har en intelligent sjel, og at andre dyr, for ikke å snakke om trær og elver, ble ’skapt’ bare for å tjene menneskeheten.

Det er lett å skjønne hvorfor europeiske misjonærer, fulle av den institusjonaliserte kristendommens dogmer, mente at stammefolk trodde på overnaturlige makter. De så hvilken ærefrykt stammefolkene viste for ikke-menneskelige (men like fullt naturlige) krefter.

Det merkelige er i hvilken grad dagens antropologer opprettholder etnosentriske fordommer fra tidlige fortolkere. Riktignok betegner vi ikke lenger sjamanens gåtefulle åndehjelpere som utslag av «overtroisk vås hos primitive, hedenske folk». Såpass har vi rensket opp i etnosentrismen. Men fremdeles henviser vi, nå respektfullt, til slike gåtefulle makter som ’overnaturlige.’

Vi klarer ikke å kvitte oss med et syn knyttet til vår vitenskapelige sivilisasjon. For oss er naturen en temmelig prosaisk og forutsigbar affære, uegnet til den slags mysterier. Likevel vil jeg hevde at det innfødte og muntlige kulturer betrakter med åpenbar undring og ærefrykt ikke er annet enn det vi kaller natur.

Gåtefulle makter og vesener som sjamanen forholder seg til, er til syvende og sist de samme kreftene – de samme plantene, dyrene, skogene og vindene – som for lesende, ’siviliserte’ europeere utgjør tilforlatelige landskap. For oss er det et  behagelig bakteppe for mer presserende, menneskelige bekymringer.

Den mest sofistikerte definisjonen av ’magi’ som verserer i amerikansk motkultur er «viljens evne eller kraft til å endre bevisstheten.»

Noen grunn til at man skulle endre bevisstheten blir ikke nevnt. Den tradisjonelle magikeren dyrker evnen til å endre sin vanlige bevissthetstilstand nettopp for å få kontakt med andre organiske former for sansning og bevissthet.

Bare ved å legge til side kulturens aksepterte, perseptuelle logikk, kan medisinmannen få kontakt med andre arter på deres egne premisser.

Vi kunne si at sjamanen defineres nettopp ved evnen til lett å kunne sprenge de grenser for persepsjon som omgir hans eller hennes spesielle kultur. Dette er grenser som forsterkes av sosiale skikker, tabuer – og viktigst; det allmene talemålet eller språket.

Sjamanens magiske evner ligger i en forsterket mottagelighet for meningsfulle ytringer og henvendelser – sanger, skrik, fakter, gester – fra det større og mer-enn-menneskelige rommet.

Sjamanens rolle som formidler mellom mennesker og landskap, hans økologiske funksjon, er ikke alltid åpenbar ved første blikk. Vi ser en medisinmann bli tilkalt for å kurere en skrantende stammemann fra søvnløshet, eller kanskje for å finne savnede gjenstander. Vi ser ham gå inn i transe og sende bevisstheten til andre dimensjoner på jakt etter innsikt og hjelp.

Vi må ikke være for raske til å tolke dette som ’overnaturlige’ dimensjoner. Heller ikke til å se det som bare noe ’internt’ i sjamanens personlige psyke. Det er rimelig å anta at både det ’indre liv’ i vår vestlige psykologiske erfaring, og den overnaturlige himmelen i kristentroen, stammer fra tapet av et opprinnelig samspill med en besjelet jord.

Når besjelede krefter rundt oss plutselig får mindre betydning enn oss selv, og den produktive jorden uten videre defineres som et objekt blottet for egne fornemmelser og følelser, må vi flytte følelsen av en vill og mangfoldig ’annen-het’ (som mennesket alltid har orientert seg etter) til et annet sted. Enten til en oversanselig himmel hinsides den naturlige verden, eller inn i den menneskelige skallen – det etter hvert eneste tillatte tilfluktssted for det uutsigelige og ufattelige.

Det er ikke ved å sende bevisstheten hinsides naturen at sjamanen får kontakt med tilvirkere av liv og helse, og heller ikke ved å reise inn i sin personlige psyke. Det er snarere ved å skyve bevisstheten sidelengs, ut i dypet av et landskap som samtidig er både sanselig og psykologisk.

Teksten er et utdrag fra «Sansenes magi» av David Abram. Les mer om boken