Placeboeffekten utfordrer kunnskapskartet

Medisinske forskere bør studere hvordan vi kan utnytte placeboeffekten bedre. Da kunne legene fått et effektivt, energibasert verktøy til å behandle sykdom. Det skriver forskningsjournalist Åse Dragland.

Min eldste bror har problemer med å sovne i bil og på togreiser. For noen år siden reiste han en del rundt i Norge i jobben, og brukte ofte nattog. Etter en søvnløs natt var det irriterende alltid å komme uopplagt fram. Derfor gikk han på apoteket og spurte etter et reseptfritt middel som kunne hjelpe til med innsovningen. Det fikk han. Damen i kassen sa til og med at tablettene syntes å ha en meget god virkning på folk. På neste tur med nattoget tok broren min et par tabletter og sovnet umiddelbart! Dette gjentok seg flere ganger. Borte var alle timene med nattevåk og irritasjon. Han hadde funnet et middel som virket.

Så fornøyd var han at han nevnte middelet i et juleselskap der han tilfeldigvis havnet ved siden av en lege. Legen så lattermild på ham, ristet på hodet og mente han hadde latt seg lure grundig. Tablettene var nemlig kjent som et meget svakt urtemiddel som hadde liten eller ingen virkning. På neste reise prøvde broren min ikke å tenke på det legen hadde sagt. Han tok fortsatt sine to tabletter og la seg i sovekupeen. Men skaden hadde skjedd. Han sov ikke et minutt, og kastet og vred seg i senga presis som han hadde gjort tidligere. Fenomenet broren min opplevde, er et typisk utslag av placeboeffekten.Placeboeffekten er alle medisinprodusenters mareritt fordi det ofte handler om uhyre effektiv behandling uten bruk av virksomme elementer. Rundt 1970 kom det studier som viste at placebo utløste endorfiner, kroppens eget morfin. De siste årene har interessen for placebo blitt større gjennom økt oppmerksomhet rundt kropp-sjel-problematikken.

Professor Tor-Johan Ekeland ved Høyskolen i Volda har tatt doktorgrad på fenomenet. Skolemedisinernes bruk av «placebo» som forklaring på resultater av alternativ behandling, er samtidig en bortforklaring, mener han. Placebo blir et sekkebegrep på et fenomen man ikke finner rasjonelle løsninger på innenfor skolemedisinens kunnskapskart. I dette verdensbildet skaper placebo store paradokser. Det blir et forstyrrende og truende element.

«Placebo er et begrep som oppsto i medisinen for å bortforklare klinisk erfaring og forskning som viste at det er mer mellom lege og pasient enn piller og stetoskop», skriver Ekeland.

Den italienske forskeren Fabrizio Benedetti har studert placeboeffekten i mange år. I 1997 utsatte han sine frivillige forsøkspersoner for smerte. Halvparten av personene fikk morfin til å kontrollere smerten. Mot slutten av eksperimentet ble morfinen erstattet med saltvann uten at de fikk vite om det. Også saltvannet fjernet tilsynelatende smerten. Men Benedetti sluttet ikke der. Han brukte stoffet naloxon, som kan stoppe effekten av morfin.Benedetti tilsatte naloxon i saltvannsoppløsningen til halvparten av smertepasientene – uten at de fikk vite om det. Det utrolige skjedde da «saltvannets smertestillende effekt» forsvant. Gruppen som fikk naloxon gikk tilbake til det gamle smertenivået. Den andre gruppen, som fortsatt bare var på saltvann, fortsatte å rapportere om mindre smerte. Benedetti har også gjort forsøk med Parkinson-pasienter. Falsk medisin fikk hjernecellene deres til å bli mindre aktive og armmusklene mer avslappet. Pasientene beveget seg lettere. Benedettis forsøk viser at det virkelig skjer noe fysisk i kroppen ved placeboeffekten.

Forskningen har gått videre og viser at når placeboeffekten slår inn, er det virkelige endorfiner som utløses. Disse blokkerer smerte ved å fylle en bestemt reseptor i nevronet og hindre at andre smertesignalbærende kjemikalier får komme inn. Mye tyder på at endorfiner og morfin i hovedsak må være samme stoff – bare at det ene framstilles av kroppen og det andre av opiumsvalmuen. Smerteforskning viser at endorfinene virker på mer innviklede måter enn narkotiske midler.Forsker og psykologiprofessor Magne Arve Flaten ved Universitetet i Tromsø, har forsket på placeboeffekten i over ti år. Gjennom en rekke eksperimenter har Flaten kommet fram til en teori om at placeboeffekten er et utslag av stressreduksjon. De negative følelsene blir redusert når forsøkspersonen tror hun får et smertedempende legemiddel, selv om det er placebo. Sammen med kolleger ved Universitetet i Tromsø har Flaten også påvist at stressnivået har noe å si for opptaket av medikamenter. Medisinopptaket var dobbelt så høyt for de som ikke ble utsatt for stressende stimuli. Resultatet ble enda mer interessant når personene ble tildelt beroligende medisin, men samtidig opplyst om at legemiddelet virket stressende. Forsøkspersonene viste seg da å bli mer anspent!Flere forsøk anslår at kroppens eget morfin er like bra som en middels sterk dose morfin, cirka åtte milligram. Så lenge pasienten tror behandlingen er effektiv, virker den. Placeboeffekten bør absolutt utnyttes bedre innenfor helsevesenet, konkluderer Flaten.

Enkelte forskere er så forbløffet over resultatene av placeboforskning at de mener begrepet placebo må fjernes. Fabrizio Benedetti konkluderer med at så mange forhold spiller inn at vi aldri kan være sikre på den virkelige effekten av et medikament. Selve handlingen med å ta en tablett aktiverer en kompleks kaskade av biokjemiske hendelser i pasientens hjerne. I dag vet man at cirka 80 prosent av effekten til antidepressiva stammer fra folks tro på at de vil virke.Tor-Johan Ekeland ved Høyskolen i Volda, har analysert placebofenomenet. Han mener det er tale om et relativt kraftfullt og undervurdert potensial for helbredelse på dypt biologisk nivå. Når vi tar en medisinpille, tar vi egentlig to: Pillen som substans med sine kjemiske stoffer – og pillen som symbol som skaper håp om lindring. Pillen som substans blir brutt ned gjennom stoffskiftet og kommuniserer med kroppen gjennom signalstoffene, mens pillen som symbol blir bearbeidet gjennom mentale prosesser der informasjon og mening aktiviserer kroppens egen helbredende kjemi.

Både medisinstudenter og leger er kjente med placeboeffekten. Men det er vanlig å tilsløre tema så studenter kan konsentrere seg om de virkelige verktøyene i den moderne medisinen: medisiner og kirurgi. Mange mener dette er en grunnleggende feiltakelse. Placeboeffekten burde være et hovedemne for forskning og studier. Cellebiologen Bruce Lipton er en av dem som mener at medisinsk utdannelse burde lære leger å gjenkjenne våre egne helbredelsesevner.

Hvis medisinske forskere kunne finne ut hvordan man kunne påvirke placeboeffekten ville de kunne gi legene et effektivt, energibasert verktøy til å behandle sykdommer, sier Lipton. Dagens healere sier de allerede har et slikt verktøy. Lipton vil foretrekke at det ligger kunnskap bak. Hvorfor er ikke dette et viktig kunnskapsfelt? Lipton tror det skyldes både dogmatisk tenking og økonomi. Det forstyrrer og truer den farmasøytiske industrien.

Placeboeffekten viser at vår hjerne og kropp navigerer i en mer sømløs verden enn den vi har skapt og oppdelt i våre ulike kunnskapsdepartementer. Det skriver Tor-Johan Ekeland i Tidsskrift for Den norske legeforening (2000). Her trengs det en flerfaglig tilnærming. «Det påfører oss metodologiske spenninger og epistemologisk smerte, samtidig som det representerer en vidunderlig utfordring til å øke vår selvforståelse,» skriver Ekeland.

Les mer om boken «Kroppens skjulte intelligens», som denne teksten er hentet fra.