Nå vil Erik Dammann ha verdirevolusjon
For 40 år siden slåss politikerne om å få samarbeide med ham. Hvor ble de av? Erik Dammann deler tanker om vekstkonkurranse, familieliv og en ny samfunnsorden.
— På 1960-tallet jobbet du i reklamebransjen. Hvordan ble du en talsmann for lavere forbruk og rettferdig fordeling ti år senere?
— Etter mange år i reklamebyrå, fikk jeg Forbrukersamvirket som kunde. Det var et uttrykk for noe mer enn bare å selge varer. Jeg ble veldig opptatt av det. Det er ikke noe galt med reklame i seg selv. Det er en måte å få folk til å lytte på. Det avgjørende er hva du har å si. Jeg opplevde det veldig urettferdig at land som ikke hadde utviklet våpen og krigsmaskineri ble undertrykt gjennom hele oppdagelsestiden og kolonitiden. At de fremdeles var de fattigste i verden fordi vi fratok dem muligheten for egenutvikling. 80 000 barn døde hver dag av sult og mangler. Jeg orket ikke å tenke på det uten å gjøre noe med det.
— Fikk du nytte av reklameerfaringen da du startet Framtiden i våre hender (FIVH) i 1974?
— Jeg hadde stor nytte av den da jeg skulle fylle Nadderudhallen til FIHVs åpningsmøte. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å samle 3000 mennesker uten den bakgrunnen. Først hadde vi en uforpliktende innmelding i organisasjonen. Så sendte jeg ut beskjed om at folk kunne sikre seg plass under åpningsmøtet. Interessen var så stor at det var viktig å melde seg på med en gang, skrev jeg. Du kan godt si at jeg overdrev litt, men det var ikke løgn heller. Nothing suceeds like success.
— Hvordan klarte du å få med deg et bredt spekter av politikere, slik du forteller om i boken «Verdirevolusjon»?
— Mange flere enn i dag var opptatt av nullvekst og rettferdig fordeling. På grunn av den sterke folkemeningen, følte politikerne at de måtte interessere seg. På 1970-tallet syntes mange mennesker at de hadde nok. Siden den gang er vår levestandard nær tredoblet.
— Skjønte folk flest at de trengte politisk styring for å handle mindre egoistisk og materialistisk?
— Et par tusen av FIVHs medlemmer ble spurt i en meningsmåling. De var veldig interessert i lavere forbruk. De bakte brød og resirkulerte, men de forbrukte like mye som før. Det interessante var at ganske mange hadde fått et nytt syn på politikk. De opplevde at vekstkonkurransen og hele det økonomiske systemet ødela deres muligheter for å realisere andre verdier. De skjønte at de måtte tenke nytt om partivalg. Det var en begynnelse.
— Du kom fra en høytlønnet jobb før du startet FIVH. Begynte du å leve som du lærte?
— Jeg kunne ikke starte en bevegelse for et enklere liv og beholde den lønna. FIVHs medarbeidere skulle ikke tjene mer enn datidens gjengse industriarbeider. Jeg hadde mange barn og måtte finne nye løsninger. Vi hadde ikke råd til å dra på fjellet i påsken, men vi taua ungene opp på en topp i nærheten og bodde i snøhule. Om sommeren var det roturer og teltturer. Vi hadde en ordning hvor alle fikk ansvar for familiebudsjettet hver sin dag. De måtte skaffe og lage mat til alle helt fra de var 8-10 år gamle. Ungene lærte mye av det. Alt jeg personlig virkelig har glede av er ikke dyrt. Jeg har aldri hatt bil. Jeg får lyst til å vise andre hvor godt det er å basere seg på enkle levemåter.
— Du mener at vi ikke er født som konkurransemennesker, at det er kulturelt?
— Ja. Her ønsker jeg en seriøs debatt hvor man fikk fram argumentene for og imot. Jeg håper boken min kan bidra til det. I 1967-68 bodde jeg i palmehytte på Samoa med familien. Jeg lærte om helt andre måter å organisere samfunnet på. De delte alt. Det var ikke anledning til å karre til seg selv. Kom det en orkan som blåste ned alle banan- og kokospalmer i en landsby, kunne innbyggerne gå til en annen landsby og hente det de trengte. Vi dro tilbake til Samoa i 1981. Da traff vi folk som hadde studert i USA. Jeg spurte om de kunne tjene mer nå. Det var de ikke opptatt av. Poenget var hva de kunne yte i samfunnet. Utdannelsen gjorde at de hadde mer å gi. Fellesskapet betydde mer for dem enn å bli rike. Det er mange tradisjoner som binder folk til systemet. De er så glad i samoansk liv at de godtar det, selv når de har fått kontakt med amerikansk forretningsliv. Jeg kjenner folk som har vært på Samoa i senere tid. Mitt inntrykk er at de har klart å bevare kulturen.
— Hvordan opplevde barna dine å bo på Samoa?
— En av døtrene mine ville ikke reise hjem. Hun syntes det var mye tryggere der enn i Norge. Det var alltid noen som følte ansvar for barna. For eksempel, hvis mamma og pappa ble borte hadde hun ikke noe å frykte. Hun kunne gå til hvem som helst, bo hos hvem som helst. Det er en prinsipp de har. Hvis foreldrene ikke klarer å ta seg av ungene, kan de bare flytte inn hos en annen familie. Barna er felles.
— Tror du det varme klimaet gjør det lettere å praktisere en slik kultur? De kan jo bare strekke hånda ut av plamehytta og hente maten?
— Som voksen dro min eldste sønn Rein til Alaska, med et helt annet klima. Han fant samme kultur blant eskimoene der. Når du bor i et slik miljø og må leve som de lokale, lærer du å forstå deres tankegang. Vi lærte mye mer enn vi ville gjort om vi reiste til en masse spennende steder som turister. Vi måtte klare oss som en familie på samme måte som de innfødte. Det var inspirerende.
— Etter førti år er du fortsatt like engasjert. Hva slags forandring ser du størst behov for i dag?
— I boka setter jeg hovedfokus på konkurranseprinsippet. Vi er så omgitt av konkurranse at vi ikke ser det. Det er ingen rasjonell grunn til det. Alle oppgaver som skal løses har vist seg å løses best ved samarbeid. Alfie Kohn presenterer forskning på dette i boken No contest: The case against competition. Samfunnet vårt vil gjerne ha fram verdier som omsorg, samarbeid og hjelpsomhet. Da kan vi ikke bruke de motsatte verdiene for å motivere dem: konkurranse og egennytte. I dag er kampen for stadig høyere lønn blitt enda mer meningsløs enn på 70-tallet.
— Mange mener at rike lands økonomi må vokse for at de fattige skal bli rikere?
— Det samme argumentet møtte vi på 70-tallet. Det er umulig. En levelig framtid går ikke sammen med økonomisk vekst. Det er ikke bare veskt vi driver med, det er eksponensiell vekst. Det øker mer og mer. Det at alle konkurrerer om mer vil med sikkerhet ødelegge planeten. På ett punkt vil klimaendringene ta av. Da hjelper det ikke lenger om vi kutter ut fossilt brensel. Naturen drives videre av selvforsterkende prosesser. Hvis vi kommer dit, tvinges vi tilbake til menneskets enkle opprinnelse. Samtidig spytter storkonserner inn milliarder til journalister og forskere for å benekte klimatrusselen. Bare Exxon mobil har finansiert nærmere 50 såkalte forkningssentra som sprer synspunkter imot klimaendringene.
— På 70-tallet sloss politikerne om å få samarbeide med deg. Til og med finansminister Per Kleppe meldte seg inn i FIVH. Hva synes du om dagens politikere?
— Jeg skulle ønske flere politikere begrunnet sine standpunkter ut fra grunnverdier. Det er ikke verdiene som styrer lenger. Politikk handler om å vinne og si det som virker på velgerne. En politiker kan gå rett fra et parti på venstresiden til et PR-byrå hvor han jobber for motsatte verdier.
— Du har kalt boken din «Verdirevolusjon». Hva slags verdier vil du ha mer av?
— Omsorg og interesse for andre enn oss selv. Vi må innse at bare de verdiene kan redde verden. Vi må bort fra macho-ideen om den sterkestes rett. Jeg er oppgitt over den delen av kvinnebevegelsen som bruker knyttneven som symbol. Det er et machosymbol som sier at det gjelder å slå hardest. Det er ikke naturlige, feminine verdier. Kvinner som tenker som menn har fått plass i toppen av samfunnet. Spillet vil snu når en del menn begynner å tenke som kvinner.
— Hva sier forskningen om sammenhengen mellom velstand og livskvalitet?
— Fram til slutten av 1960-tallet ble Norge sosialt sett stadig bedre. Det ble mindre kriminalitet og vold, mord og selvmord, nerveproblemer, alkoholisme og så videre. Så snudde det. De sosiale problemene økte. Videre velstandsøkning var ikke lenger forbundet med bedre sosiale forhold. Samtidig ble den frie konkurransen vår hovedideologi. Presset for å opprettholde en kunstig vekst ødelegger også sosiale forhold. Det er ulikhetens pris. Konkurranse er et farlig prinsipp, for det er så vanskelig å bryte ut av. Du blir en taper hvis du prøver å bryte ut. Det er det ikke mange som tåler.
— Hvordan ser du for deg at en omfordeling av goder skal skje i praksis?
— Hvis folk ønsker det og aksepterer konsekvensene, kommer den politiske forandringen. Imidlertid tror jeg ikke frivillig forandring skaper ny politikk i seg selv. Men det er viktig at folk er innstilt på lavere levestandard hvis de skal godta politiske tiltak i den retning. Vi har mulighet for noe som heter frivillig tvang. Vi har det i skattesystemet. Folk godtar skatten som trengs for å få skoler, veier, infrastruktur… Hvis skatten var frivillig, er jeg redd det ikke ble store beløpene innbetalt. Vi skjønner at det vi må gjøre, det må politikerne bestemme.
— Ser du håp for fremtiden?
— Jeg aner en våknende, ny debatt. Det fins mange smalere bevegelser. Go Slow-bevegelsen er ett eksempel. I dag er begrunnelsen for slike verdier mye kraftigere enn på 1970-tallet. Hvis man har klare verdier i bånn og får med seg folk, vil forandringen komme. Det nytter ikke å tre en ny samfunnsorden nedover hodet på folk. De må få bli med å skape den.
