Hvordan skape rettferdig fordeling?

Det var en uvanlig oppgave som ventet de tjue menneskene som skulle reise ut for å bosette seg på Mars. De hadde mange gode ting i vente – bolig, mat, drikke og luksusgoder ble stilt til disposisjon. Før de reiste måtte de avgjøre hvilke prinsipper godene skulle fordeles ut fra. Dette måtte de gjøre uten å vite hva de viktigste oppgavene i deres nye liv kom til å bli. Kanskje alle måtte drive med kroppsarbeid. Kanskje ingen. Kanskje høy intelligens ville bli en ettertraktet egenskap. Kanskje ikke.

Første forslag var å fordele alle godene likt. Alle skulle bidra etter evne og få etter behov. Men noen kom med følgende innvending: Hvis det viste seg at det ble fryktelig mye å gjøre og noen nektet å arbeide for fellesskapets beste, ville det ikke da være urettferdig å gi disse like stor andel av godene? Burde det ikke gis belønning for å bidra til fellesskapet?

Innvendingen ble tatt alvorlig. Men den gjorde ikke situasjonen enklere. Å fordele goder på en rettferdig måte innebar tydeligvis ikke å gi alle like mye. Men hva skulle da være rettferdig?

Ifølge den politisk filosofen John Rawls, er romfarerne i en ideell situasjon for å finne ut hva rettferdighet er. Situasjonen er ideell fordi romfarerne må avgjøre hvordan godene bør fordeles mens de befinner seg bak et ”slør av uvitenhet”, et slør som ikke lar den enkelte romfarer se hvordan hans eller hennes eget liv vil bli etter at de kommer til Mars. Derfor kan vi være sikre på at de treffer upartiske beslutninger. For eksempel vet ikke romfarerne om fysiske eller intellektuelle evner vil bli viktigst. Det er derfor fornuftig av dem å gå inn for et system som ikke favoriserer det ene eller det andre. Resultatet blir et system hvor folk med ulike evner gis samme behandling. Dette ser ut til å være et viktig element i et rettferdig samfunn.

Rawls mente at hvis vi ønsker å vite hva som er rettferdig i vår egen verden, bør vi forestille oss at vi er en lignende situasjon. En viktig forskjell er at vi ifølge Rawls også bør forestille oss at vi ikke vet om vi kommer til å være smarte eller dumme, nevenyttige eller upraktiske, syke eller friske. Slik vil vi kunne komme fram til regler for hvordan goder skal fordeles, regler som vil være fullt ut rimelige og som ikke diskriminerer noen.

Rawls mente at hvis vi gikk gjennom denne prosessen på en rasjonell måte, ville vi ende opp med et system som sikrer at de som er verst stilt, har det så bra som mulig. Dette av den grunn at vi jo ikke ville vite om det var vi selv som kom til å havne i rennesteinen. Derfor vil vi sørge for at vi selv fortsatt ville ha det så bra som mulig hvis det skulle vise seg at vi havner blant samfunnets uheldigste. Dette gir et liberalt demokrati i tradisjonell forstand, altså et samfunn der visse sosiale ulikheter aksepteres så lenge det ikke går på bekostning av de som er dårligst stilt.

Men er dette egentlig så rettferdig og rasjonelt? Hva om noen hevder at det er helt greit at den som ikke har særlig gode evner, faller utenfor? Eller at det er mer fornuftig å gamble på at man selv blir en vinner enn å satse på trygghet for alle? Er det mest fornuftig å støtte et samfunn der taperne beskyttes i størst mulig grad? Er den som ikke tar hensyn til hva som er rimelig og rettferdig, nødvendigvis partisk? Er det urimelig av oss å ta mest hensyn til hva som skjer med oss selv?

Tilhengere av Rawls mener at han gir den beste oppskriften på hvordan et rettferdig samfunn kan se ut. Kritikerne er uenige. De hevder at vi også ”bak sløret” vil vurdere ting på grunnlag av våre politiske synspunkter og fordommer. Rawls’ teori om et slør av uvitenhet kan derfor sees på minst to måter: enten som det mest nyttige tankeeksperiment i den politiske filosofis historie, eller som det mest unyttige sådan.

Teksten er hentet fra boken «Grisen som ville bli spist» av Julian Bagini.