Når kontakten forsvinner
Den deprimerte føler seg adskilt fra alle rundt seg, men det spiller likevel en rolle hvordan de oppfører seg, skriver Eva Meijer.
Du føler eller vet vanligvis godt at vi alle er adskilt fra hverandre, for vi kan aldri komme helt under huden på hverandre, aldri helt oppleve eller forstå et annet menneskes perspektiv eller kropp eller liv. Men samtidig er du fortsatt sammen med andre, automatisk, uten engang å tenke over det. Du er forbundet med dem som står deg nær, med kolleger eller klassekamerater, med familiemedlemmer og venner, du er rotfestet i en sosial sammenheng som du godtar – selv om det medfører mange gnisninger.
Du veksler noen ord med en kollega, forteller naboen en vits, tekster søsteren din, ringer kjæresten, koser med katten din. Alle disse interaksjonene danner et beskyttende lag rundt deg mot ensomheten, og da snakker jeg ikke om å føle seg alene, men om den mer grunnleggende eksistensielle opplevelsen av at vi alle virkelig er alene. En depresjon fratar deg ikke bare behovet for å ha et forhold til andre (noe du normalt har uten å tenke over det), den gjør det også umulig å spinne tråder som når frem til de andre. Når du ser deg omkring, ser du bare det som skiller deg fra alle andre, ikke det du deler med dem.
Når du er deprimert, blir du ikke lenger engasjert av ting du egentlig setter pris på. Du har ikke lenger lyst til å gå ut eller delta i aktiviteter, og forholdet til dine nærmeste er ikke bare vanskelig å opprettholde, det betyr ikke lenger noe for deg å ivareta det. Iblant skjer dette gradvis, andre ganger brått. Noe av det første jeg mister når jeg blir deprimert, er evnen til å etablere kontakt med mennesker.
Verden fortsetter likevel å bestå, og jeg finner trøst i dyr. Når jeg kommer til dette punktet, angriper andre mennesker den avstanden jeg trenger (for å sette meg selv i perspektiv). Hvis de er følelsesmessig knyttet til meg, kan jeg ikke la dem merke hvordan jeg har det, jeg må skjerme meg. Det krever energi som jeg ikke har, og fører til at jeg føler meg tommere og ensommere. Hvis jeg har et fjernere forhold til dem, gjør det meg ingenting.
Denne utviklingen er selvforsterkende. Den som ikke føler noen tilknytning til andre, opplever seg selv som en byrde og klarer ikke å opprettholde forbindelsen med de andre (som fortsatt lever i en normal verden, der tingene er varme og har farge, der menneskene sitter ved peisbålet med et glass vin eller sjokoladesoyamelk). Den vil unngå kontakt med andre.
Venner og familiemedlemmer kan stille trofast opp, men etter hvert vil det sosiale rammeverket svekkes og interaksjonene blir mindre hyppige. Dermed føler den deprimerte at avstanden blir enda større, og holder andre enda lenger borte fra seg. Slik fortsetter det. Du kan fortelle andre at du ikke makter å bygge bro over avstanden, men når du er deprimert, makter du ikke å gjøre avstanden mindre.
Alle som har en deprimert i omgangskretsen, har noe å lære her: Vær klar over at du ikke kan løse det for vedkommende. Du kan heller ikke gjøre det lettere. Det eneste du kan gjøre, er å bli værende, hjelpe til med praktiske ting som husarbeid, eventuelt koble inn profesjonell hjelp (fastlege, psykolog eller psykiater), eller ta den deprimerte med på en spasertur. Ikke reager med sinne eller skuffelse hvis ting ikke blir bedre, hvis anstrengelsene dine ikke hjelper, eller hvis den deprimerte ikke viser takknemlighet. Sett ikke dine egne problemer i sentrum.
Ta vare på deg selv også, og sørg for at du har tilstrekkelig med andre hyggelige ting å gjøre. Bli ikke redd: Det hele kan gå over. En gang kommer det til å gå over – det er håp, selv om den deprimerte ikke ser det selv. (Har du ikke et nært forhold den deprimerte, kan du muligens hjelpe, men trolig ikke. Trådene som binder deg til den deprimerte, blir ikke borte, de svekkes bare forbigående. Det handler ikke om deg, og det er heller ikke opp til deg. Og det er aldri en dum idé å sende et kort.)
Les mer om boken her:
