Tilknytningen til vårt indre rom
Astri Hognestad skriver om mennesker i kritiske situasjoner som har fått meningsfulle visjoner.
Er vi i kontakt med det indre rommet, kan vi alle oppleve at nye innsikter utkrystalliserer seg. Vi blir klar over noe vi ikke har forstått før. Noe som har hindret videre utvikling, kan plutselig slippe taket, og vi opplever en ny form for frihet. Mønstre vi har vært preget av, kan endres. Drømmer og andre indre impulser kan sette oss på sporet av noe nytt. Vi kan møte små og store vendepunkter i livet som skaper mening.
La oss se på noen eksempler der opprinnelige psykiske krefter (Ferenzi) eller arketypiske krefter (Jung) har vært i virksomhet hos mennesker i kritiske situasjoner. Donald Kalsched forteller en historie som stammer fra en jungiansk analytiker, Esther Harding. Det dreier seg om en liten pike på 6 år som av sin mor ble sendt til rommet der faren satt, for å gi ham en beskjed. Men piken kom gråtende tilbake før hun hadde fått gitt beskjeden, for «engelen ville ikke la meg gå inn til far», som hun uttrykte det.
Moren sendte henne av gårde en gang til, men piken kom tilbake enda mer oppløst i gråt og med de samme ordene om at engelen ikke ville la henne gå inn i rommet. Da tok moren henne i hånden og de gikk sammen til rommet der faren satt. Moren åpnet døren slik at hun hindret at piken så det hun selv så. For idet moren åpner døren, ser hun ektemannen sitte død i stolen og med et veltet glass utover gulvet.
«Engelen», som vi kan si er et bilde på en arketypisk kraft, beskyttet piken mot det traumet det ville ha vært å oppdage at faren var død. Nå kunne moren forberede henne på det som hadde skjedd. Slik ville det bli lettere for datteren å forholde seg til hendelsen, og det ville bli lettere å bearbeide og integrere vissheten om at faren ikke lenger var der.
Lionel Corbett forteller om en middelaldrende mann som var i terapi på grunn av en depresjon. I løpet av terapien fortalte han om en hendelse fra da han var barn. Mens han lekte alene i den ene delen av et stort hus, omkom moren i en brann i kjelleren uten at han var i stand til å oppfatte hva som skjedde.
Faren var ikke i stand til å ivareta guttens følelser. Tvert imot klandret faren ham for ikke å ha hjulpet moren. Så gutten var fullstendig overlatt til seg selv i sin fortvilelse. Den påfølgende natten så han i en visjon at Jomfru Maria sto ved fotenden av sengen og trøstet ham. Han følte at denne visjonen holdt ham i live og at den fortsatte å gi ham støtte gjennom hele livet. En helbredende kontakt med det arketypiske i mennesket gjorde det mulig.
Som Corbett påpeker er det avgjørende at et menneske med erfaringer som beskrevet ovenfor, blir møtt på en respektfull måte. Faren er å redusere hendelsen til en hallusinasjon med en regressiv ønskeoppfyllelse, kanskje til og med betegne det som psykotisk. Eller den kan bli forklart som en primitiv overlevelsesstrategi i hjernen. Selvsagt må en terapeut vurdere om en slik erfaring er et psykotisk gjennombrudd, men i dette tilfelle var det ikke slik, ifølge Corbett, som kjente mannens historie godt.
Han lyttet til fortellingen med respekt og på en støttende måte. Om han ikke hadde kjent pasienten og ikke hadde møtt ham på denne måten, kunne det ha utløst et nytt traume og voldt mye skade. Det arketypiske viste seg i et kjent symbol for gutten. Arketypiske symboler oppstår i en kulturell kontekst. Det avgjørende i denne visjonen var den virkningen opplevelsen hadde på gutten, ikke den dogmatiske bakgrunnen.
Mennesket står på terskelen mellom to verdener, en ytre, som det skal lære å forholde seg til og leve i, og en indre, som det skal hente impulser og støtte fra. Vi utvikler tilknytning både til mennesker i den ytre verden, til vårt eget indre rom og til en større virkelighet. Det skaper tilhørighet i verden. Tre fortellinger kan belyse dette. Den første er en litterært bearbeidet hendelse.
Les mer om boken her:
