Det er ikke realistisk å fortsette som før

For ikke så altfor lenge siden var sparing og nøysomhet en dyd, i dag er det nærmest samfunnsfiendtlig ikke å delta i forbruksspiralen. Henrik B. Tschudi skriver om dette i forordet til boken «Levende økonomi» av Christian Egge.

På en merkverdig måte har vi latt oss trekke inn i den illusjon at det er penger vi lever av og at jo mer penger vi bruker jo mer lever vi. Forvirret og fremmedgjort befinner vi oss i et økonomisk system med stadig større avstand mellom produsent og konsument, med avgrunner mellom fattig og rik og med et komplett irrasjonelt forhold mellom overflod og avfall.

Så hva gjør vi? Ingen har i dag en fullgod oppskrift. Og det har liten hensikt å moralisere eller lete etter syndebukker. Spørsmålet er snarere hva som faktisk kan fungere i en ny sammenheng. Hva kan egentlig gi velvære, mangfold, utfordring, god følelse, kort sagt et rikt liv for den enkelte og for helheten? Ingenting peker mot uhemmet forbruk og økonomisk vekst. Derimot peker mye mot ubrukte potensialer i hele spektret av menneskelige evner og muligheter, potensialer som med et visst monn av kollektiv intelligens burde kunne kobles til en fornuftig anvendelse av planetens ressurser.

Vi ser da også at stadig flere tenker annerledes og etter beste evne handler annerledes – foreløpig ganske strevsomt opp mot det rådende systemet. Eksempelvis har vi fått det som kalles tredobbel bunnlinje: hvor lønnsomhet søkes målt i form av penger + sosiale goder + miljømessige goder. Ingen tvil om at vi trenger et næringsliv, men det blir mager næring når lønnsomhet bare måles i penger, punktum. Ingen virksomhet kan være genuint lønnsom eller profitabel hvis den gir skadelige eller negative virkninger utenfor sin egen sfære.

Om vi nå fortsetter å plyndre Jorden, kan ikke Jorden uten videre plyndre oss tilbake. Men den kan reagere på andre måter – den kan for eksempel miste sin iboende stabilitet og sunnhet, slik at vi mister våre livsbetingelser. Dermed har vi dumt nok satt i gang vår egen hele eller delvise utryddelse.

Vi kan la oss inspirere av hvor fantastisk naturens lover og konstanter er finjustert og tilpasset hverandre, og vi kan lære av naturens mange sinnrike løsninger og strategier for samspill og kretsløp. Rådende vulgærdarwinistisk tenkning ønsker ikke å se dybden og helheten i dette. Den nøyer seg med å blinke ut visse biologiske og sosiale trekk som mest tenderer i retning av kamp om status og ressurser. I dette bildet fremstår resten av kosmos som en blind og ugjestmild mekanisme uten særlig annet å si oss enn vær så god – carte blanche til den smarteste og sterkeste.

Virkeligheten blir som vi tenker om den. Dette dreier seg ikke minst om et menneskesyn. Hva tenker vi egentlig om oss selv som mennesker? Opplever vi egentlig oss selv som noe særlig annet enn konsumenter og produsenter – uansett om dette tidvis går under navn av kultur? Er vi istand til å se hvordan store deler av våre liv fungerer som brikker i et tvilsomt økonomisk system? Hvordan vi umerkelig innordner oss, tilpasser oss og forsvarer systemet – med tenkemåter som knapt harmonerer med vårt følelses- og bevissthetsliv.

Vi mangler et menneskesyn som sprenger slike forestillinger og gjenoppretter vår verdighet som mennesker. Så kan vi begynne å spørre: Hvilke verdier skal egentlig en realøkonomi gjenspeile? Hvor finnes pengene som kan sirkulere i bevisst korrespondanse med en sunn realøkonomi? Hvor er kreftene som kan underbygge sosialt og bærekraftig entreprenørskap? Hvor er den grunnleggende utdannelsen i forvaltning – det vil si ansvaret for det hver og en av oss råder over, et ansvar som faktisk må overskride de rettigheter vi tildeler oss?

Det er ganske forunderlig hvor lite politikk, forskning og undervisning går inn på slike spørsmål som ulmer påtrengende under en febrilsk økonomisk aktivitet. Det toneangivende refrenget er stadig vekk det samme: fortest mulig tilbake til en ny omdreining på forbruksspiralen. Alt annet betegnes som uønsket og urealistisk. Som om det skulle være realistisk å fortsette som hittil.

Vi trenger mer enn teknofix. Vi trenger bærekraft i dyptgripende forstand – eller værekraft som det viselig er blitt kalt, det vil si kraft og mulighet til å være i verden med hele vår rike menneskelighet og hele mangfoldet av liv og muligheter. Ingen enkel ideologi eller statistisk overbygning kan styre dette. Vi trenger impulser og innfallsvinkler på mange og nye plan. Så får vi holde tanke og øye åpne for hva som kan feste seg, slå rot og bære frukter.

Les mer om boken her: