Noen her inne som forstår kinesisk?

Spåkona Jun hadde suksess i basarene i Beijing. Når Juns tjenester var så etterspurt, skyldtes ikke det at hun alltid hadde rett, men at hun var døvstum. Hun insisterte på å sitte bak et skjermbrett og kommunisere med kundene ved hjelp av små lapper som ble levert frem og tilbake gjennom et forheng.

En av Juns rivaler, Shing, fikk mistanke om ugler i mosen. Shing trodde dette med å være døvstum var et påfunn for å tiltrekke seg kunder. En dag lot Shing som han var kunde og forsøkte å presse Jun til å avsløre at hun kunne snakke. Men Jun lot seg ikke vippe av pinnen. Hun svarte uanfektet og rolig, hele tiden med samme håndskrift. Til slutt ble Shing så frustrert at han rev forhenget til side og veltet skjermbrettet. Der oppdaget han ikke en kvinne som het Jun, men en mann som het Jon. Han satt foran en datamaskin og førte inn den siste beskjeden fra Shing. Rasende kastet Shing seg over mannen og krevde en forklaring.

“Slapp av,” sa Jon. “Jeg forstår ikke et ord av hva du sier. No speak Chinese, you see.”

Kilde: John Searle, Minds, Brains and Science (BBC 1984), kapittel 2

Kankje ikke alle kundene trodde at det bak skjermbrettet satt en døvstum spåkone. Men alle trodde at den som satt bak skjermbrettet, forsto kinesisk. Kundene skrev jo spørsmålene sine på kinesisk, og svarene kom tilbake på kinesisk. Ingen kunne vel tvile på at den som hadde skrevet svarene, behersket språket de var skrevet på? Slike antagelser lå til grunn for en filosofisk teori som var særlig i vinden på 1950-tallet. Å ha bevissthet, mente man, handler ikke om visse biologiske organer (for eksempel en hjerne), men om visse funksjoner (for eksempel å forstå og kommunisere).

Historien om Jun/Jon undergraver denne teorien. (Den funksjon som illustreres i historien, er språkforståelse). Juns virksomhet fungerer som om det er noen som forstår kinesisk. Det er noe vi uten videre antar. Men Shing oppdager at dette er feil. Her er ingen forståelse av kinesisk. Det ser ut til å følge at det ikke er nok å kunne utføre visse operasjoner for å være bevisst.

Du innvender kanskje at selv om Jon ikke forstår kinesisk, må datamaskinen hans kunne gjøre det. Men tenk deg at Jon istedenfor datamaskin bruker en uhyre komplisert bruksanvisning, som han etter lang tids erfaring kan bla enormt hurtig i. Bruksanvisningen viser hvilke svar man skal gi på de spørsmål og kommentarer som kommer inn gjennom forhenget på de små lappene. Ingen forståelse av kinesisk er påkrevet. Man kunne også si at datamaskinen, som bare bearbeider symboler i tråd med gitte regler, er like blank i kinesisk som Jon med bruksanvisningen sin?

Forståelse oppstår altså verken hos Jon eller i datamaskinen. Kan det hende at forståelsen oppstår i helheten, altså i kombinasjonen av skjermbrettet, Jon og datamaskinen? Dette forslaget er ikke så dumt som det kan høres ut til. Jeg, for eksempel, forstår norsk, uten at jeg kan si at tungen eller ørene mine gjør det. Men skjermbrettet, Jon og datamaskinen utgjør ikke samme type organisk helhet som en person gjør. Derfor blir det ikke helt overbevisende at det oppstår forståelse i kombinasjon av disse tre elementene.

Dermed sitter vi igjen med et problem. For vi har sett at det å ha bevissthet krever mer enn bare å fungere som en bevissthet, mer enn bare å kunne utføre visse operasjoner. Spørsmålet blir: hva mer er det som kreves? Og hvordan kan vi vite om datamaskiner har bevissthet? Eller for den saks skyld om andre mennesker har det?

Fra boken Grisen som ville bli spist av Julian Baggini, utgitt på Flux i 2006.