Hva med grisen som gjerne ville bli spist?

Birger hadde vært vegetarianer i over førti år. Men nå skulle han riktig fråtse i svinekoteletter og kyllingbryst. Birger hadde alltid hatt lyst på kjøtt, men i over førti år hadde han tappert og prinsippfast kjempet mot. Nå kunne han endelig spise kjøtt med god samvittighet.

Kotelettene på tallerkenen kom nemlig fra en gris kalt Liselotta. Hun og Birger hadde et hyggelig møte forrige uke. Grisen var genetisk modifisert. Hun kunne snakke. Og viktigst av alt: hun ønsket å bli spist. Liselottas mål i livet var å bli mat. Hun våknet opp med glade sommerfugler i magen den dagen hun skulle slaktes. Alt dette hadde hun fortalt Birger før hun dro av gårde til det behagelige og innbydende slakteriet. Birger tenkte at han faktisk ville krenke Liselotta hvis han ikke spiste henne.

Kyllingen han skulle til å spise var kommet fra en genetisk modifisert fugl som var hjernedød. Den var med andre ord praktisk talt en plante. Den hadde ikke noe begrep om verken seg selv eller omgivelsene, verken smerte eller nytelse. Å drepe denne kyllingen var derfor ikke mer grusomt enn å rykke opp en gulrot.

Likevel følte Birger en anelse kvalme da måltidet ble servert. Var dette bare en refleksreaksjon etter å ha vært vegetarianer så lenge? Eller var det et fysisk symptom på en mental uro han hadde god grunn til å føle? Birger tok seg sammen. Han grep kniv og gaffel …

Kilde: Douglas Adams, Restauranten der universet slutter (oversatt til norsk av A. Berggren og S. Knudsen (Kagge 1990)

Det finnes relativt få vegetarianere. Men det finnes mange som bryr seg om at dyr skal ha det bra. Dette er ikke så rart. Hvis det var det å drepe vegetarianerne reagerer mot, ville de ikke klasket fluer eller utryddet rotter, slik en god del av dem faktisk gjør.

Det er to viktige grunner til å hevde at det er galt å avle og drepe visse dyr. For det første handler det om hva slags forhold dyrene lever under. Problemet i så måte er ikke at dyret dør, men at det sies å ha hatt det vondt mens det lever. Den andre grunnen handler om det å drepe, å avslutte et liv som ellers ville ha fortsatt.

En akseptabel løsning på det første problemet er å forsikre seg om at dyrene lever under gode forhold. Mange spiser derfor bare kjøtt som ikke avles industrielt, slik som frittgående høns, vilt og lam.

Det andre poenget – at man har motforestillinger mot å drepe – er mer komplisert. Men det er verdt å tenke over hva som vil skje om vi skapte dyr som ikke brydde seg om å overleve? Kan det være galt å avslutte et liv som overhodet ikke er seg bevisst å leve? Eller hva om dyret til og med ønskerå bli spist, slik Liselotta gjør i vår historie?

Du innvender kanskje at det er en smule søkt å vise til snakkende dyr i et argument. Men vi er fortrolige med snakkende dyr i andre sammenhenger (for eksempel i eventyr) og genetisk modifikasjon gjør det faktisk til en reell mulighet. Du innvender kanskje også at det ikke er det minste bedre å spise et dyr som ønsker å bli spist. Men du bør tenke over at vi har lett for å reagere med avsky på ting som virker unaturlige, selv om det er moralsk uproblematisk. Da man for eksempel begynte med organtransplantasjoner og blodoverføringer, syntes mange dette virket helt perverst. Men nå har vi vennet oss til det; det er få i dag som mener at det er moralsk galt å utføre slike operasjoner.

Mange snakker om dyrs verdighet og respekt for naturen. Men kan vi i fullt alvor mene at kyllingens verdighet krenkes hvis man utvikler en art hjernedøde kyllinger? Dør ikke Liselotta en verdig død? Til og med økologiske bønder tukler vel med naturen når de velger ut og avler visse arter i stor skala? Kort sagt: Kan man gi en eneste god grunn for at dagens vegetarianere ikke skal gjøre som Birger? Bør ikke alle kunne spise kjøtt med god samvittighet så snart vi har utviklet dyr som ønsker å bli spist?

Fra boken Grisen som ville bli spist av Julian Baggini, utgitt på Flux i 2006.