Hvorfor er filosofer så opptatt av smerte?

Etter ulykken har Magne hatt en merkelig hjerneskade. Han føler ingen smerte hvis du riper ham i huden, stikker ham med nåler eller sparker ham i skrittet. Men han føler smerte, til og med voldsom smerte, hvis han for eksempel ser for mye gult, spiser oliven, hører en operasanger synge en høy C, eller forsnakker seg.

Enda merkeligere er det at Magne ikke opplever smerte som ubehagelig i det hele tatt. Ikke slik å forstå at han liker smerte. Han har bare ikke noe imot det. Derfor gir han heller ikke uttrykk for smerte slik andre folk gjør. Han skriker ikke, vrir seg ikke. Magnes eneste uttrykk for smerte, er ufrivillige spasmer: han trekker på skuldrene, rynker øyenbrynene, eller vifter med albuene (noe som får ham til å se ut som en kylling).

Magne går til en nevrolog, Karin. Hun ser at Magne ikke lenger føler smerte slik han gjorde før. Men hun er skeptisk til at det Magne føler når han ser for mye gult, kan være smerte. For smerte er per definisjon ubehagelig, noe folk prøver å unngå. Karin har derfor en teori, nemlig at Magnes hjerneskade har fått ham til å glemme hvordan smerte faktisk oppleves.

Kilde: David Lewis, ‘Mad Pain and Martian Pain’, i N. Block (red.), Readings in Philosophy of Psychology, vol. 1 (Harvard 1980)

Filosofer er opptatt av smerte. De liker å tenke over og forske på subjektive opplevelser, og hvordan disse forholder seg til en objektiv virkelighet. Og smerte synes å være det mest subjektive og samtidig det mest objektive som finnes. Bare spør en som har fryktelig tannverk. En slik smerte er ikke som andre mentale opplevelser, for eksempel det å tenke på pingviner. I tillegg til å være en subjektiv opplevelse, er tannverk og annen smerte også forbundet med noe objektivt, nemlig en bestemt type atferd.

Derfor er det lurt å studere smerte hvis du ønsker å vite mer om hva det betyr å ha subjektive opplevelser. Historien om Magne og ’smertene’ hans er et forsøk på å utfordre måten vi tenker om smerte på, et forsøk på å finne ut hva som er vesentlig og hva som ikke er det. Vi har tre elementer: opplevelse, årsak, og atferd. Alle tre er private. Den smerten som Magne forteller til Karin at han føler, har bare opplevelsen til felles med den type smerte andre folk føler. Årsaker og atferd er helt annerledes. Hvis det likevel er riktig å snakke om smerte i Magnes tilfelle, betyr det at det vesentlige med smerte er opplevelsen. Årsaker og atferd er i så fall ikke vesentlig – de kan være helt annerledes enn de vanligvis er, og det vil fortsatt være snakk om smerte.

Vi har ulike intuisjoner om dette. På den ene side virker det opplagt at smerte i bunn og grunn er en fornemmelse. Det er bare filosofer og psykiatere som i fullt alvor hevder at smerte ’egentlig’ er en type atferd eller funksjon i hjernen. På den annen side virker det feil å si at en (ikke-masochistisk) person synes det er helt greit å føle smerte. Historien om Magne peker derfor i to ulike retninger. Uansett hva han selv sier, kan det han opplever umulig kalles smerte. Karin har derfor grunn til å være skeptisk. Det er jo bare Magne selv som sier at det han opplever, er smerte. Kan han ikke ta feil, når han hevder at de opplevelser han har når han ser for mye gult ligner på det han opplevde før ulykken, hvis han ble stukket med nåler eller lignende?

I bunn og grunn handler dette om forholdet mellom den indre og den ytre verden. En enkel filosofisk teori hevder at smerte kjennetegnes av hvordan den oppleves og at denne opplevelsen kommer til uttrykk i en viss atferd, som å trekke seg unna eller å skjære grimaser. Men dette er for enkelt. For hvis smerte virkelig er en fornemmelse, må vi forklare hvorfor det er utenkelig å oppleve smerte uten at det får konsekvenser for ens atferd. Det holder ikke å si at smerten må komme til uttrykk på en eller annen måte. Vi må kunne si hvorfor. Ellers kan vi ikke si hva det er i historien om Magne som ikke gir mening.

Fra boken Grisen som ville bli spist av Julian Baggini, utgitt på Flux i 2006.