Kunsten å skape misnøye

Det er viktig med samhold på jobben. Noen ganger kan dette samholdet boble ut fra gode opplevelser man deler sammen, kollektive mestringssituasjoner eller lune kommentarer rundt kaffeautomaten. Noen ganger også til nød gleden over å ha overlevd en gjennomsnitts intimsoneoverskridelse på et eller annet lunefullt teambuildingseminar.

Men slett ikke alle ønsker eller orker å ta del i godstemningens malstrøm. Enkelte ser det som sitt livsverk, ja gjerne sin symfoniske plikt å spre misnøye i orkesteret, og la den generelle feelgood-følelsen få dårlig grobunn. Positiv stemning og high five-feber i korridorene kan være en trussel mot deres indre motstrøm av misnøye. Dessuten blir ikke overdreven lykkefeber sett på som særlig seriøst her i verden. Man kan godt si at for mye av det gode betyr å ha mistet bakkekontakten. Ingen jording. Er det noe vi nordmenn liker godt, så er det de som hevder å ha beina godt plantet på bakken. Og som ikke smiler uten å kunne vise til seriøs (dvs. veldig alvorlig) forskning for at de har god nok grunn til det. Glede må kunne bevises og være sporbart.

Misnøye blir definert av enkelte som det å ha en følelse av tomhet i livet. Endring eller utvikling blir sett på som såpass krevende og utfordrende at tomheten er å foretrekke. Som lærer i en byråkratisk organisasjon – som en skole er – er misnøyen tilstedeværende 360 grader rundt oss. Over – fra ledelse, sideveis hos kolleger og under hos elever. For som lærer er man stadig i nærkontakt med elever som ikke nødvendigvis ser på matematikk som den ultimate lykkekilde i livet. De er kanskje selv fylt av eksistensiell tomhet og har problemer med å se hvordan matematikk kan fylle dette tomrommet. Fagets egenverdi eller gylne lovnader om at kunnskapen kommer til å bli cashet ut som en visdommens lottogevinst senere i livet kan være vanskelig å selge inn. Og ærlig talt er vi vel ikke alltid de beste salgspersonene – eller gode nok tryllekunstnere – selv. Så da kan misnøye lett oppstå, og vi mattelærere kjenner igjen et tomrom hvis vi ser det.

Skulle man selv kjenne litt på den nevnte tomheten, kan elevers misnøye være lett å ta med seg videre inn i kollegiet. Egen pedagogisk ulykke kan lettere forklares ved elevers generelle misnøye med livet, eksistensen og algebraens mørke avgrunn. Og det er alltid godt å få luftet grumset. På denne måten er man sikret jevn tilgang til misnøye.

Men det må i rettferdighetens navn sies at hovedleverandør av misnøye uten tvil er ledelsessegmentet i organisasjonen. Enten kilden nå er nærmeste eller fjerneste leder, eller et slags velmenende, studiepoenginfisert sammensurium. Noen ganger virker det som om det å holde misnøyen oppe er en viktig strategi i personalpolitikken.

Lærere er forholdsvis presset på tid, og ønsker å bruke hoveddelen av denne på å forberede seg til timer, rette prøver, legge ut info til kundene, kjempe med ustabile IT-plattformer, ta vare på elever/kolleger og ellers få unna den bugnende, byråkratiske byrden. Så det å for eksempel arrangere lange fellesmøter der bakgrunnen for temaet er diffus, gjennomføringen overfladisk og sluttproduktet irrelevant for hverdagen, er en sikker misnøyegenerator. Gjennomfører man slike seanser med jevne mellomrom er man sikret at ikke entusiasmen og gleden tar overhånd i organisasjonen.

Blir det ellers for langt mellom fellesmøtene eller planleggingsdagene, er det jo alltid mulig å sette i gang en omorganisering med styrking av byråkratiet som formål, invitere forelesere som kan mye om et fagfelt som har ingen overføringsverdi. Eller rett og slett bare sette i gang et formålsløst, ullent prosjekt som ingen vet hvorfor egentlig er satt i gang og som vil rokke ved noe de fleste er fornøyd med – og bare virke som en distraherende tidstyv.  

Men hvem sier at misnøye ikke er bra? Det er jo utenfor komfortsonen at livet virkelig begynner.

Egil HamnesSamfunn