Når en pandemi nærmer seg slutten

Nå er det endelig over, sa folk. De andres intimsone er din intimsone nå. Klemming er in. Folkemengder er noe man skal bade i. Alkoholen skal flyte og den påfølgende dårlige vurderingsevnen skal igjen få fritt spillerom i de sene nattetimer. 

Men hva sitter vi igjen med etter disse to knappe årene med covidfrykt og vaksinemotstanderhets, sett fra et undervisningsståsted?

Først og fremst kan man vel trygt kalle undervisning som er skjermbasert for å være noe svakere kvalitetsmessig enn den virkelige som foregår i klasserommet. At det er sånn, er det vel flere som har skylda for. Mediet i seg selv er mer uegnet for å effektivt nå fram til elevens (heretter kalt kunnskapskundens) hjerne og hjerte, mens fagpersonen, læreren sjøl, kanskje heller ikke klarer å levere infotainment som gjør at det kiler i mottakerens mage. Legg på en dæsj av hjemmekontorets arbeidsmoral og vi har noe vi ikke nødvendigvis skal leve av etter oljen. 

For noe av det vanskeligste man som lærer står overfor i Teams-møter, er veggen av stillhet fra skjermen når nytt stoff skal gjennomgås for kunden. Stillheten kan tyde på alt fra totalt faglig fokus til intensiv Fifa-virksomhet. På dette tidspunktet kan man gå inn i «jeg skal bare gjøre jobben min»-modus og håpe på at ting bedrer seg etter hvert. Forhåpentligvis har man et kundeaktiviserende kort i ermet, hvis familie- eller karmasituasjonen har tillatt en såpass knallhard satsing på forberedelser. Her vil tusener av digitalt talentfulle si at det «tar ikke så lang tid, det er bare å gjøre sånn, du trykker her og der og så lager du en gruppe i chaten der og så lager du et escape room til slutt, veldig enkelt og greit. Trenger ingen forhåndskunnskaper». Nei da.

For den som generelt mister livsgnisten foran en skjerm, handler dette mer om å overleve enn å briljere. Og for elevene er det ganske likt. Det skjermbaserte livet, time etter time, har vært like krevende som det å ikke kunne ha sosial omgang på samme måte som ungdom alltid har hatt. Med tette bånd, fysisk kontakt og dypt fokus på det å finne ut av livet og hvem man egentlig er oppi vrimmelen av impulser og instamoments.

Så der ungdommene savner magien i de virkelige møtene gjelder også dette læring og det som skjer i klasserommet. Mitt inntrykk er at flere av kunnskapskundene har fått øynene opp for hvor raskt misforståelser kan oppklares i et virkelig møte, og hvor fort de kan skapes via digital kommunikasjon. 

Samtidig er ikke skolen bare læring og fag. Det er ikke bare cosinus og sterke franske verb fra renessansen. Vi er alle forskjellige og vi har alle forskjellige behov. Disse behovene gir seg uttrykk på like mange måter som det er mennesker, og mangfoldet av personligheter tar ikke slutt. Noen trenger skolen som sosial møteplass mer enn en startgrop for en akademisk karriere. Og det er greit.

Kanskje er det dette som står fram mest som det vi har lært: Vi trenger fellesskapet og alle de andre, og vi trenger det ekte – ikke det virtuelle og skjermbaserte like mye. 

For sammen er vi dynamikk.