Den dialogiske dansen

Mitt første møte med Flux var gjennom «fengselsdialog» i Bredtveit kvinnefengsel – et prosjekt Flux har jobbet med siden 2015. Utover å være en møteplass for innsatte og ansatte, har gruppedialogene som hensikt å bidra til å skape en kultur for samarbeid og større felles forståelse. Vi jobber med våre evner og forutsetninger for kommunikasjon. Før hver dialog, går vi som gruppe gjennom det vi kaller dialogiske spilleregler og dialogiske ferdigheter. To av disse ferdighetene handler om å uttrykke og å lytte.

Å «uttrykke» betyr at vi søker å uttrykke vårt oppriktige bidrag til dialogen, uten å selv-sensurere eller være så opptatt av å si det du tror andre vil høre. En kunne si at det handler om å være sann mot seg selv – noe som kan være vanskeligere enn man tror. Gjennom oppvekst og skolegang er mange av oss kondisjonert inn i en viss form for konformitet. Gitt at janteloven står sterkt i Norge, vil omgivelsene reagere hvis man driver for langt fra normen. I tillegg tar vi på oss og får ulike roller, som kan legge føringer for hvordan vi uttrykker oss. Å uttrykke våre oppriktige bidrag, handler i videre forstand om å forsøke å være autentisk både innover og utover – en slags eksistensiell ærlighet.

Som Robert A. Glover argumenterer for i boka «No More Mr. Nice Guy» fra 2003, kan det å over tid underkjenne sine egne behov og lengsler i forsøket på å vinne andres anerkjennelse, føre til selvforakt og bitterhet fordi man går på akkord med det man dypere sett vil. Det å trene opp evnen til å uttrykke seg sannferdig og autentisk, handler om å omfavne og integrere ens maskuline trekk, fremfor å frykte og undertrykke dem, skriver Glover (hvis bok er myntet på menn). Sett med Jungianske og orientalske briller, kunne en si at det å uttrykke fritt og uhemmet er knyttet til det maskuline; yang (retning, å kaste lys over, og å skjære gjennom). Hvis en ikke sloss for sin indre flamme, risikerer den å slukne.

“Do not go gentle into that good night,
Old age should burn and rave at close of day;
Rage, rage against the dying of the light.”
~ Dylan Thomas

Fra min bakgrunn som konsulent innen konflikthåndtering, er erfaringen imidlertid at dialogen raskt blir monologisk når de involverte primært er interessert i å fremme (og bekrefte) sine egne syn. Derfor er den andre ferdigheten vi jobber med i fengselsdialog «å lytte». Å lytte handler om å ta inn (på flere nivåer) det som blir sagt, og ikke sagt. Lytting er en øvelse i å være åpen, empatisk og reseptiv. Med fare for å drive utenfor ovennevnte norm og zeitgeist; å lytte er knyttet til det feminine; yin (ren væren, å romme, å slippe til). For ordens skyld; det handler ikke om hvilket kjønn vi måtte ha – vi bærer alle i oss både det maskuline og feminine, yin og yang.

Å lytte er en øvelse i å fin-tune våre reseptive kvaliteter, og forsøke å sette noe av vårt eget litt til side slik at vi kan lytte til det som blir formidlet mer på dets egne premisser. Det handler om å ta inn nye perspektiver, både kognitivt og affektivt, og om å åpne opp for at noe nytt og levende kan skride frem. En kunne kalle det empati eller aksept – å møte på ikke-dømmende og anerkjennende vis. Hvordan lytter du; sitter du og tenker på hvorvidt du er enig eller på det neste du skal si, eller søker du å virkelig lytte fra innsiden av det som blir sagt med åpent sinn og hjerte?

Som med yin og yang, er det litt av det maskuline i det feminine og vice versa – og de to er uløselig knyttet til hverandre. En kan ikke uttrykke seg fritt og uhemmet, med mindre man i noen grad kan lytte og være reseptiv til seg selv. Det er også utfordrende å være reelt reseptiv og lyttende, hvis man ikke samtidig evner å skjære gjennom og bruke oppmerksomheten aktivt. Den dialogiske prosess kunne sees som en dans mellom disse arketypiske polariteter – å uttrykke og lytte; å gi og ta imot; autentisitet og empati; å gjøre og å være; å gripe og gi slipp; å sloss og dø; å puste inn og ut; å våge og å gi seg hen?

Hvis vi ikke kultiverer vår evne til å lytte og være mottakelige, og det feminine sovner til seg selv, fremheves den dunkle skyggesiden av det maskuline; vi blir rigide, harde, fastlåste og selvopptatte. Hvis vi derimot ikke uttrykker oss autentisk og står i vår egen sannhet, og det maskuline dovner hen, vokser skyggesiden av det feminine; vi blir passive, ettergivne, grenseløse, og selvutslettende.

Hvem er du i dialog med andre - tenderer du til å uttrykke eller lytte mest? Hva går du ev. glipp av ved å lene deg den ene eller andre veien? Sist, men ikke minst; hvordan kan du (allerede i neste dialog eller samtale) se om du kan kultivere den ferdigheten du anvender antatt minst?