Miljøbevegelsen må forholde seg til landbruket

I bøker og artikler om klimaendringene er landbruket ofte fraværende, skriver Kari Gåsvatn. Selv vil hun koble matproduksjon og samfunn sammen igjen.

Jeg har bladd gjennom bøker om klimakrisa der landbruket – jordbruket – ikke blir nevnt med et ord. Selv om landbruk er grunnlaget for å leve på kloden. Det industrielle landbruket har gjort klodens økosystemer mer sårbare. Et naturnært og regenerativt landbruk kan stabilisere økosystemene og løse klimakrisen. Som samfunnsborgere har vi medansvar for hva slags landbruk vi vil ha. Miljøbevegelsen kan ikke skyve spørsmålet fra seg og tenke på landbruk som noe vanskelig som det er best å slippe å forholde seg til.

Også i livsstilsmagasiner om det gode livet på landet er landbruket ofte fraværende. Småbruk på glanset papir handler ofte om å iscenesette det gode liv i et interiør. Ofte kan det være mediefortellingens problem mer enn intervjuobjektenes ansvar. Et stylet landlig interiør kan i like stor grad være en del av konsumsamfunnet som tenåringenes kjøpevaner. Det som noen kaller landliv-pornografi, gir ingen ny innsikt for leserne om forholdet mellom mat og samfunn, mat og makt. Det hjelper lite med rett fargenyanse på veggen dersom matjorda og insektene blir borte.

Hvordan skal bygda og landbruket overleve? Det finnes andre modeller for livet på landet enn den forbruksfikserte modellen der alt handler om interiør. Stadig flere stiller spørsmål ved vekst- og volummodellen for matproduksjon. Vi må skrive nye modeller inn i fortellingen om det naturnære landbruket og inn fortellingen om det gode liv.

Yngre akademikerne som Svein-Magne Gjessing og Trine Antonsen tenker og forsker rundt nye forståelsesrammer for landbruk, bygdeliv, miljø og bærekraft, og de henter inspirasjon i forbrukets og industrilandbrukets hjemland, USA. Jeg googler Gjessings masterarbeid og leser om «civic agriculture». Lokalbasert landbruk som alternativ til det storskalalandbruket som er frakoblet lokalsamfunnet og folket.

En foregangsperson for denne mot-trenden var Thomas A. Lyson, leser jeg hos Gjessing. Lyson var opptatt av det lokale landbruket som et bærekraftig alternativ til det globaliserte og industrialiserte landbruket, som han mente er ødeleggende både for miljøet og for det sosiale samholdet i samfunnet. En modell for landbruks- og matproduksjon som er knyttet til lokalsamfunnets sosiale og økonomiske utvikling og kretsløp og bryter med veksttenkningen.

Mange norske politikere har de siste årene vært opptatt av at landbruk og distriktspolitikk må skille lag. Moderne landbruk skal frikobles og kun være næring, og ikke få hengt på seg et ansvar for samfunnet rundt. Men nå snur trenden. Stadig flere snakker om å koble matproduksjon og samfunn sammen igjen. Det er også mange økonomiske argumenter for å gjøre maten lokal igjen. Mat knyttet til lokalsamfunnet betyr flere arbeidsplasser, økt sosialt samhold, tryggere mat, mer bærekraft og bedre ivaretakelse av kulturlandskap. Det er matsuverenitet i praksis, mer matdemokrati.

Vi trenger et lokalt landbruk styrt av lokale innbyggere i stedet for et landbruk styrt av store konserner som leverer dyre innsatsvarer, eller som tjener fett på å selge maten. Andelslandbruk, direktesalg og ulike abonnementsordninger for lokal mat er borgerstyrt landbruk i praksis. Gjenoppliving av den lokale veven. Det betyr ikke at all mat skal være lokal. Mat skal selges og kjøpes over region- og landegrenser, men det skal skje på produsentens og lokalsamfunnets premisser.

Les mer om boken «Geriljahagen», som teksten er et utdrag fra.