Jeg nådde ikke gjennom til klassen
Debuten alene i klasserommet var langt mer utfordrende enn jeg hadde sett for meg, skriver Gunnar Jakobsen. Les hvordan han opplevde sin første tid som lærer i dette utdraget fra boken «Jeg ser deg».
Det var ingen medstudenter å diskutere opplegg med eller øvingslærer som kunne gi meg råd og hjelp, slik jeg opplevde som lærerstudent. Skolen jeg var ansatt på, hadde ingen fadderordning for nyutdannede. Nå sto jeg der foran den klassen jeg skulle være kontaktlærer for det neste året. Første timen jeg forberedte, var en mattetime.
Opplegget mitt var ferdig etter 25 minutter. Jeg hadde ingen annen plan og heller ingen erfaringsbank å ta fra. Elevene begynte å miste fokus. De gikk over i lett prat og fnising. Elevene skjønte veldig godt hva som skjedde. Elever får med seg det meste som skjer i et klasserom, på godt og vondt. De forsto at jeg ikke hadde mer å si. Det er ikke uvanlig å feilberegne forholdet mellom tid og opplegg, men der jeg sto, hadde jeg ikke tenkt gjennom at det kunne skje.
Før jeg fikk summet meg, var det gått så lang tid at det var elevene som hadde tatt kontrollen over klasserommet. Jeg merket at jeg rødmet mens jeg sto der. Første time var endelig over. Følelsen fra denne mattetimen kom tilbake til meg mange ganger de neste dagene, og jeg kunne sitte på bussen og kjenne at jeg rødmet på nytt. Heldigvis var det mange mattetimer igjen, tenkte jeg. Det viste seg at jeg etter noen uker skulle ønske det ikke var noen timer igjen i det hele tatt.
Jeg strevde med klassen i time etter time. Problemet var ikke lenger at jeg ikke hadde nok opplegg, men at jeg brukte all min tid på andre ting enn undervisning. Jeg opplevde at jeg ikke nådde gjennom til elevene, og at elevene ikke hadde tiltro til meg. Jeg hadde rett og slett ikke verktøyene jeg trengte for få det til.
Mange ganger hver eneste dag ble jeg rasende i klasserommet. Alle som har opplevd at stemmen til et menneske går i fistel, kjenner til den stillheten som preger rommet de neste minuttene. Det er ikke en behagelig stillhet, men en stillhet preget av ubehag og noe stakkarslig. Det var de følelsene jeg kjente på. Dessuten visste jeg at stillheten ikke kom til vare og ikke kom til å gli over i arbeidsro.
For hver gang det eskalerte og jeg reagerte, ble tilliten og tryggheten sakte, men sikkert visket ut. Spesielt én elev fikk meg til å føle at hen nærmest hadde bestemt seg for å ikke like meg. Denne eleven hadde en tydelig høy sosial stjerne blant medelevene i klassen. Jeg forsto ikke hvorfor eleven ønsket å fremstå så tverr i møte med meg. Ofte var oppførselen så usympatisk at jeg nok reagerte uprofesjonelt, om ikke alltid bevisst, så ubevisst.
En klassisk scene i klasserommet var at denne eleven kom med kommentarer bak min rygg eller prøvde å «blikke» med andre elever i klassen for å snu deres oppmerksomhet bort fra det jeg drev med. Min feilslåtte strategi var å gå rett ut mot eleven og å gå i åpen konflikt med hen foran de andre elevene. Det endte alltid med en diskusjon der eleven mente det ikke handlet om hen, men at jeg var ute etter hen og bare kjeftet på hen og ingen andre. Andre elever meldte seg på, og etter hvert var klasserommet preget av sterk uro.
Det var definitivt ikke et klasserom med gode betingelser for læring. Til slutt opplevde jeg bråket som uutholdelig, og nok en gang var strategien å bli fly forbanna. Min klasseledelse hadde utviklet seg til å minne om noe autoritært, men autoriteten var i beste fall kunstig og fryktbasert. Elevene hadde ingen lojalitet til meg som lærer, og uten lojalitet er terskelen for å sabotere lav. Min egen opplevelse finner gjenklang i litteraturen, som beskriver at fravær av tillit og trygghet fremmer uønsket atferd i klasserommet, som igjen fører til dårlige læringsbetingelser for samtlige elever.
Klassen hadde mistet tilliten til meg som lærer, og jeg hadde mistet troen på at læreryrket var for meg. Praksisjokket hadde gjort meg autoritær og uten evne til å se hva jeg kunne gjøre med det.
Les mer om boken «Jeg ser deg» av Gunnar Jakobsen.
Aktuelle podkastepisoder:
