Elevene begynte å åpne seg
Læren Jeremy fikk ansvar for rundt tolv elever med spesialundervisning, som hadde gjort det til en vane å stryke i matematikk. Han visste at han måtte tenke nytt, skriver Barbara Fredrickson i dette utdraget fra boken «Love 2.0».
Jeremy var giret på å ta fatt på utfordringen som lå foran ham. Idealismen bruste i ham. Han innrømmer at han først så for seg at han bare skulle valse inn og fikse alle problemene med sosial ulikhet, et klasserom om gangen. Men han stanget fort hodet i de harde realitetene. Selv om han tilbrakte minst fire timer hver dag på å forberede timene, og tok i bruk alle de hjelpemidlene og pedagogiske triks han leste seg til, ble det fort klart at han fullstendig mislyktes med oppdraget.
Å styre elevenes adferd, eller å ta seg av utbruddene deres, var ikke det egentlige problemet. Som han selv sa det: «Elevene var motløse.» Å få dem til i det hele tatt å åpne munnen var «som å trekke ut en tann». De møtte ikke blikket hans. Når de endelig sa noe, mumlet de bare. Det verste var da han leverte ut matteprøver. Mange av dem bare la hodet på pulten. De så ikke engang på prøven, de ville ikke engang gjøre et forsøk. «Klasserommet var helt dødt.»
Han visste at han måtte tenke nytt. Til og med kroppen hans fortalte ham at han rett og slett ikke kunne fortsette på samme kurs særlig lenge. Etter å ha tilbrakt en tid med å vasse rundt i sin egen motløshet, kom han til å tenke på det som inntil da hadde vært noen abstrakte ideer han hadde hørt under opplæringen ved Teach For America. Ideer om klassemiljø og om å få elevene til å engasjere seg i sin egen utdanning.
Så mintes han det seminaret jeg hadde holdt og som han hadde deltatt på. Der hadde han lært om asymmetrien mellom positive og negative følelser. Det som slo ham, var hvordan negative følelser tar all oppmerksomhet og trekker ut i tid, mens positive følelser er «som den stille eleven i klassen som ingen legger merke til». Dette fikk ham til å huske at om han kunne utvikle og verne om de stille og kortvarige positive følelsene – og hjelpe elevene sine til å gjøre det samme – kunne de kanskje sammen bygge opp under de positive følelsene og bruke dem til å bygge opp ressurser og styrke.
Han innså at det første han måtte endre var sin egen innstilling. Som han selv sa det: «Jeg gjorde overhodet ikke selv ære på at disse elevene tok utdanning.» Jeremy hadde riktignok blitt tildelt en vanskelig utfordring. Men han forstod at han måtte gjøre en innsats for å takle utfordringen på en annen måte. Han måtte innse at han hadde fått «en sjelden sjanse til å utgjøre en positiv innflytelse i disse elevenes liv, til å hjelpe dem å finne tilbake til gleden ved å lære».
Han begynte å se på undervisning som et «tosidig forhold. De kan nok fremstå som motløse, men se på meg selv. Jeg blåser ikke akkurat selv liv inn i det klasserommet når jeg ankommer».
Det var da han bestemte seg for å ta en pause i matematikkundervisningen, for heller å bygge opp forholdet mellom ham selv og elevene og forholdet dem imellom. «Jeg sa, la oss bli kjent med hverandre, og så spilte vi spill sammen.» Han bad elevene om å fortelle noe fra livet sitt, hvor mange søsken de hadde, hva de syntes om byen de bodde i, hva som helst som kunne bryte isen. Han bad dem om å skrive fortellinger om seg selv, om «hvem de var, hva de verste opplevelsene deres hadde vært, hva som gjorde dem glade».
Etter at en av elevene hadde vært modig nok til å fortelle om sitt liv, «fosset fortellingene frem». Jeremy sammenlignet det med pingviner som står på rekke og rad ved bredden av isfjellet og skuer ned mot vannet der nede. Når én pingvin hopper og de andre ser at det er trygt, følger de etter, én etter én. Elevene begynte å åpne seg. De fortalte om fedre som ikke var til stede eller mødre som slet med å skaffe mat på bordet. De fortalte hva de fryktet mest, men også om sine håp og hobbyer.
Ty hadde bygget sin egen bil og nylig vunnet to tusen dollar i et billøp. Tisha fortalte at hun ønsket å bli sykepleier. De lærte seg å stole på klassekameratene og å sette pris på hverandres åpenhjertighet. Han satte til og med av noen timer til å gi dem en grunnleggende innføring i teorien om positive følelser, som han fortalte at han hadde plukket opp på universitetet hos «dr. Fredrickson». I disse timene bad han elevene om å tenke tilbake på et øyeblikk da de hadde vært opprørte eller nedtrykte.
Elevene fortalte historier om brudd med kjæresten og andre ildprøver. Han oppfordret dem til å legge merke til hvordan det å føle seg nedfor i seg selv gjør situasjonen verre, siden det tapper energi og reduserer selvfølelsen ytterligere. Han bad dem også om å legge merke til at man nesten ikke er klar over at man føler seg bra, men at de positive følelsene som ligger der, kan være til stor hjelp for dem. At å sette pris på de positive følelsene de sammen lærte å skape i klasserommet – ved å lytte til og støtte hverandre – kunne gi dem påfyll av energi, gi dem økt selvtillit og bygge opp de ressursene de trengte for å gi seg i kast med den vanskelige matematikken.
Les mer om boken «Love 2.0» av Barbara Fredrickson.