Mennesket: Maskin med mer
Før pugget folk bibelvers. I dag tør flere å snakke om en åndelig dimensjon de selv har erfart. To Flux-skribenter tar for seg mennesket som mer enn en maskin.
KARI: — Du er en ung mann med respekt for folks såkalt åndelige opplevelser. Derfor får du høre om dem. Hva har du hørt?
JARLE: — Folk forteller meg helt fantastiske ting. En god bekjent begynte å snakke om at han ser rett gjennom folk. En annen får dødsbudskap dagen før folk dør. Dette er veldig oppegående folk som jeg stoler på. Jeg lurer på hva som ville skje hvis alle med den typen opplevelser snakket høyt om dem. Kanskje vi ville fått et helt annet grunnlag for å forske på dem. Vi kunne sett hva slags opplevelser som går igjen, og hva som kan være intersubjektivt sant.
— Du har ikke selv hatt slike opplevelser, men du er mer interessert i dette enn i godt etablerte religioner. Hvorfor det?
— Fordi vanlige folk har mye erfaring med disse tingene. Det er ikke læresetninger, men erfaringer. Folk tolker ting de selv har opplevd, og de tolker det friere enn før, fordi det ikke fins noen vedtatt sannhet om hvordan det skal tolkes. Et hinder for å komme videre er at mange av disse opplevelsene er så tabubelagte. Märtha Louise gjør en kjempeinnsats ved å snakke høyt om det.
— Når noen kan «se» ting før de skjer, blir tiden en interessant dimensjon. Einstein ga oss en ny forståelse av tid, som åpner for tidsreiser. I fremtiden vil vi sikkert få enda mer spennende teorier om tid. Hvis tiden ikke bare er en rett linje framover, kan det kanskje forklare noen av de «uforklarlige» opplevelsene?
— Noen mener at tiden på sjeleplanet er veldig flytende. Men det blir litt som fisken og vannet: Vi står midt oppi tiden, og kan ikke forestille oss at vi kan stå utenfor. Hvis du faktisk står utenfor, skjønner du det veldig godt.
— Fysikkprofessor Øyvind Grøn tror på en åndelig dimensjon som er tidløs. Han oppfatter tiden som en del av den materielle verden, men mener at verden er mye mer enn materie. Han skiller det åndelige fra fysikken for å kunne rendyrke den som en presis vitenskap. Det fortalte han meg i et intervju med gatemagasinet =Oslo. Flere med tung akademisk bakgrunn har interessante refleksjoner om «det åndelige». Psykiater Jan Sunder Halvorsen utga nylig boken «Mennesket: Maskin eller mysterium?» på Flux forlag. Han går vekk fra synet på mennesket som en maskin. Hvorfor begynte vi egentlig å sammenlignet mennesker med maskiner?
— Synet stammer fra Opplysningstiden, en periode hvor menneskelig utvikling skapte teknologisk utvikling. Vi fikk så fantastiske maskiner at veien var kort til å se på hele verden som en maskin. Det dannet seg en oppfatning av at alt dypest sett er maskineri. Fortsatt bruker vi ordet 'mekanisme' hele tiden. «Hva slags mekanismer ligger til grunn her?» spør vi, uten noe holdepunkt for at det dreier seg om mekanismer.
Språk og sjel
— Vi skjønner kanskje ikke hvor stor makt metaforene har over verdensbildet vårt. Vi tror språket er et nokså nøytralt uttrykk for virkeligheten, men egentlig er det en kikkert vi ser virkeligheten gjennom. Språket forstørrer noe og utelater noe annet. En god bok om dette er Hverdagslivets metaforer av George Lakoff og Mark Johnson.
— Ved å finne nye begreper kan vi finne andre måter å se ting på.
— Fysikeren David Peat merket seg at mange indianerspråk er basert på verb, mens europeiske språk er basert på substantiver. Det gjør at vi fokuserer mest på objekter og biter som virker mekanisk på hverandre, mens de foknuserer mest på prosesser. Isteden for å sammenligne objekter og dømme dem i forhold til hverandre, prøver blackfoot-indianerne å inngå et forhold til objektene. Dette skriver Peat om i boken «Blackfoot Physics». Jeg vil definere klokskap som en evne til å reflektere over det som ligger bak kategorier og virkelighetsoppfatninger. Ikke henge seg opp i dem som noe selvsagt. Skal man bli klok, kan man ikke ha et ego som tviholder på en viss oppfatning for å føle seg ovenpå. Da må man identifisere seg med noe større.
— Videre kan vi spørre: Hva ligger bak en selvreflekterende bevissthet? Det vet vi svært lite om. Vi antar at bevissthet er et produkt av atomer, molekyler, celler, vev og organer som samhandler i kroppen. I hjernen har bitene nådd en slik utvikling at det plopper ut en bevissthet som begynner å reflektere over seg selv. Det er hypotesen, men det fins ikke fnugg av bevis for at det er slik.
— Bevisstheten kan altså komme av noe annet enn den fysiske utviklingen?
— Ja. Vi kan godt slå fast at mennesket har det mest avanserte nervesystemet, og at vi ser ut til å være den eneste arten med en selvreflekterende bevissthet. Det er ikke dermed sagt at nevrologisk utvikling forårsaker bevissthet. Vi har aldri klart å lage maskiner som reflekterer over seg selv. Noen mener at maskiner vil bli selvbevisste bare datakraften når et visst nivå. Kanskje vil det skje, men tenk om det ikke skjer nedenfra? Tenk om det skjer ovenfra! At det fins en «sjeleverden», og at sjelene bestemmer seg for å ta bolig i visse organismer.
— Sjelene foretrekker kanskje å bo i kompliserte organismer?
— De ønsker kanskje å oppleve noe, og velger seg organismer de ser potensiale i. Ainslie Mac Leod skriver veldig interessant om sjeler som lar seg inkarnere rundt omkring i universet for å oppleve visse ting. Han mener at sjelene har ulik ballast, og at noen sjeler er eldre enn andre. Sjelene kommer med et sett utfordringer som de skal jobbe med i sin nye inkarnasjon. Han legger fram en veldig fin psykologi, som favner mye av det å være menneske. Utfordringene man kan støte på. Jeg tror mange vil ha nytte av boka, enten de tror på dette med sjeler eller ei. For å finne en retning i livet de trives med.
— Her har Google Books lagt ut et utdrag av boka. Vi anbefaler side 27-58, som beskriver de ulike «sjelealdrene». Det er morsomt å se hva slags alder man kjenner seg igjen i. Folk med ulik «sjelealder» har ulike interesser og verdier i livet. Boka gir den beste forklaringen jeg har hørt på hvorfor folk er så forskjellige — selv om de er født samme sted, har samme skolegang og til og med deler gener.
— Både psykologer og foreldre vet godt at barn har ulikt lynne helt fra fødselen. Hvor kommer det fra? Folk utvikler anlegg som er så spesialiserte at vi ikke er i nærheten av å forstå det med maskinmodellen av mennesket. Vi kan heller si at mennesket både er en maskin, og noe annet. Det er klart at vi også har maskinelle egenskaper; biologi og biokjemi som former oss. Skeptikere kan innvende at vi har lite belegg for å se på mennesker som annet enn maskiner. Ja, vitenskapen har lite belegg for det, fordi vitenskapen for lenge siden valgte å studere mennesket og verden som en maskin! Hele vitenskapens program var jo å bevise at mennesket var en maskin. Først de siste tiårene har noen systematisk begynt å forske på mennesket som noe annet. Men mennesker har hatt åndelige erfaringer gjennom hele verdenshistorien, som tilsier at vi er noe mer enn maskiner.
Opplevelser i sentrum
— Folks opplevelser og beretninger er ikke nok for vitenskapen. Kanskje må masse folk oppleve akkurat det samme i et laboratorium, hvis opplevelsene skal kvalifisere som vitenskap?
— Problemet er at vitenskapen vil fjerne bevissthet fra regnestykket. Med den vitenskapelige metode skal man finne ting som stemmer, uansett hvem forskeren er. Man skal finne utenforliggende faktorer, og der har vitenskapen gjort en kjempejobb. Men det fins jo mange faktorer som ligger innenfor også!
— I medisinsk forskning skal én medisin helst passe for alle. Så viser det seg at folk er forskjellige, og trenger forskjellige ting. Nå tas det endelig genprøver av kreftpasienter, som viser om kreftmedisin vil fungere. Mange har også skjønt at folk blir friskere av omsorgsfulle leger.
— Mye av den mest effektive helbredelsen handler om det indre. Men vitenskapens mål har vært å eliminere det.
— Det er lettere å se bort fra det indre, fordi det er vanskelig å sette ord på. I hvert fall hvis man skal ha et felles språk for det. Noe som ikke syns trenger metaforer for å kunne beskrives. Vi må sammenligne det med noe synlig og konkret. Slike språklige bilder blir ikke særlig vitenskapelige. De kan jo tolkes i mange retninger.
— At noe er vanskelig å beskrive betyr ikke at det ikke fins. Det kan være like virkelig som verden utenfor. Dag Andersen skriver at vi står i startgropen for å utforske det vitenskapen ikke klarer å få tak på. Det vi må utforske gjennom personlig erfaring. Du kan lese all verdens musikkvitenskap uten å bli musikalsk, eller skjønne hva musikk gjør med folk. Tar vi utgangspunkt i opplevelser, kan vi prøve å lage et språk for dem, og gå videre med opplevelser vi har til felles. Vi må begynne med hver enkelts opplevelse, ikke for å kritisere hverandre, men for å prøve å forstå. Vi finner ikke «sannheten» ved å knive mot hverandre i en debatt.
— Dette høres ikke ut som en forskning det er lett å få sponsormidler til.
— Kanskje trenger vi ikke så mye sponsormidler. Det viktige er at folk tør å snakke høyt om det de opplever. Leger har oppsøkt Snåsamannen og blitt helbredet for lidelser som legevitenskapen hevder ikke kan helbredes.
Evner og metoder
— Alle har vel krefter vi ikke er klar over, men det blir vanskelig å bruke dem når vi oppdras til å tro at de ikke fins.
— Kreativitetstester har vist hvor mye vi mister med årene. 4-5 åringer fikk i oppgave å finne flest mulig bruksområder for en binders. 98 prosent hadde 100-200 forslag, og fikk høyeste score. Eldre barn scoret stadig dårligere, og blant voksne var bare 2-3 prosent på nivå med barnehagebarna. Denne gruppen voksne faller kanskje i to grupper: De som driver verden fremover gjennom kunst, vitenskap og næringsliv – og de som er på anstalt.
— De siste har vel ikke fått den støtten de trenger for å kunne bruke evnene positivt.
— Skal du komme på noe virkelig genialt, kan du ikke legge bånd på deg. Da kan du bli overveldet hvis du ikke får til den andre fasen; en kritisk vurdering av hvilke ideer du bør gå videre med.
— Det har jeg hørt på skrivekurs. Den ene fasen er grenseløs, den andre handler om redigering og fjerning av det ubrukelige. For å lykkes må man både kunne åpne seg for alt, og kunne sortere det etterpå.
— Utdanningssystemet har laget en sikkerhetsventil: Det er best å blokkere hele greia, så unngår vi dem som ikke klarer å bruke kreativiteten konstruktivt. Slik skaper vi mennesker som både er lite oppfinnsomme, og som har dårlig dømmekraft. De har ikke vært nødt til å utvikle dømmekraften, fordi de ikke har fått lov til å være kreative.
— Knut Nærum sa noe interessant da jeg intervjuet ham: «Ordentlige forfattere må nok ha en blanding av stor følsomhet og iskald beregning. De må ha evner til å få ting både inn og ut. Jeg går ut fra at kunstnere blir gale når de har følsomheten, men ikke fullt så store evner til å gi den en form så de kan få den ut igjen».
— Mye handler om at de ikke har lært metoder for å få det ut. Vi har laget et system hvor vi ikke tar hensyn til følsomme mennesker.
— De som nekter å bli maskiner møter store utfordringer. Noen takler dem og vokser på dem, mens andre rømmer inn i sin egen verden og tyr kanskje til rus.
— Det Nærum sier stemmer godt også for folk med overnaturlige evner. De må unngå å ta inn absolutt alt og la seg overvelde, og de må få ting ut på en vettug måte.
— Normen i samfunnet er å gjøre folk mindre sensitive og mer kyniske, for å «beskytte» dem. Istedenfor å se at sensitivitet er en veldig god egenskap hvis vi lærer oss å bruke den positivt. Og helt nødvendig for å kunne ha empati med folk utenfor sin egen krets. Jan Sunder Halvorsen skiller mellom enhet og fellesskap. Fellesskap er en samling ulike individer. Enhet er en gruppe av folk med felles identitet, som gruppen gir dem. Det er lett å gjemme seg bak en gruppeidentitet, og se ned på folk som er annerledes. Skal man ha empati for folk med en annen identitet, må man være et menneske og ikke bare en maskin.