Mat kan ikke overlates til fri flyt og mektige konserner

Det å være kritisk til at konsernmakt ødelegger lokalt landbruk og lokal natur, har ingenting med mangel på åpenhet overfor verden å gjøre, skriver Kari Gåsvatn.

Fri flyt av mat over landegrenser gjør at både bønder og små bearbeidingsbedrifter blir trengt til side. Mange politikere som snakker varmt om små og mellomstore bedrifter, har ingen strategi for å bevare små og mellomstore matvarebedrifter, men godtar oppkjøp som flytter makt og penger ut av lokalsamfunn og ofte til et skatteparadis.

Fri flyt av mat er ingen naturlov. Tvert imot er det i strid med naturens lover. Et landbruk som samarbeider med naturen, vil ikke ekspandere i andre verdensdeler, men levere mat til folk i nærområdet. Det industrielle landbruket har lagd et skille mellom naturen og oss forbrukere.

Kontakten kan gjenopprettes ved at vi begynner å se oss om etter annen mat, finne våre bønder, vår andelsåker eller en selvsådd reddik. Før var mat og natur to sider av samme sak. Naturen var maten. Nå er naturen noe vi beveger oss i, med terrengsykkel og kondomdress. Men vi kan gjenoppdage naturen som mat, om det så er på en stripe jord langs en stikkvei.

Den nye typen frihandelsavtaler er skreddersydd for de store konsernene og bidrar ikke til lokal flyt. Avtalene tjener de store konsernenes eksportinteresser. Bondelandbruket og småbedrifter som produserer for lokalsamfunnet, blir tapere.

I den folkelige europeiske motstanden mot TTIP, CETA og tilsvarende avtaler har det vært rettet mye kritikk mot at konsernenes lobbyister i stor grad påvirker avtaletekstene, og at tekstene blir utformet slik at også framtidig lovgivning skal samordnes med handelsavtalene.

Dermed kan det bli tolket som en handelshindring dersom et land for eksempel ønsker å innføre strengere miljølovgivning, bedre beskyttelse av forbrukere, rettigheter for arbeidstakere og landbruk og matforsyning i lokale kretsløp. Slike avtaler betyr en uthuling av demokratiet, med lovgivning som en oppgave for de folkevalgte. Det udemokratiske forsterkes av at forhandlingene skjer bak lukkede dører og ofte med skjult mandat.

Med sin sterke lobbymakt får konsernene sine ønsker lovfestet. Motstand mot den nye formen for konsernstyrt frihandel blir ofte satt i bås med proteksjonisme, egoisme og innadvendthet, det motsatte av å være åpen mot verden og ha et liberalt samfunnssyn. Selv merkelappen fremmedfrykt trekkes fram når noen ytrer seg kritisk om frihandel.

Her blandes kortene. Det å være kritisk til at konsernmakt ødelegger lokalt landbruk og lokal natur, enten det er i Norge, Europa og i andre verdensdeler, har ingenting med mangel på åpenhet overfor verden å gjøre. Også her blir vi påtvunget en ideologisk fortelling. Det er ikke uttrykk for frihet når lokale småbønder blir utkonkurrert av importmat eller fordrives for å skaffe plass til plantasjer for billig råstoff.

Konsernenes vekststrategier bidrar til å avfolke bygdene, både i vestlige og fattige land. I Norge er det fortsatt til en viss grad plass i byene. I fattige land er alternativet slummen i storbyen eller en fluktrute til Europa.

Menneskerettighetene taper i konsernenes jakt på billig råstoff og billig arbeidskraft. Det er det motsatte av å være liberal og verdensåpen. Ensrettingen og monokulturene og satsingen på noen få sorter av dyr og planter har heller ingenting å gjøre med et verdensåpent samfunnssyn.

Det har heller ikke noe med frihet å gjøre når den industrielle matmodellen blir forsøkt innført i ikke-vestlige land. Mat er ingen vare, men en grunnleggende menneskerett, som ikke kan overlates til fri flyt og mektige konserner.

Les mer om boken «Geriljahagen» av Kari Gåsvatn, som teksten er et utdrag fra.