Da mammaen i rullestol ble kul

Barnet ler av det som er annerledes. Det kan også være befriende for den som blir ledd av, skriver Kristine Storli Henningsen.

Jeg husker da jeg gikk i barnehagen og moren til et av barna hadde cerebral parese. Da venninnen min så henne hente sønnen for første gang, begynte hun å le. Bein og armer gikk hit og dit.

Latteren ble slått hardt ned på. Barnehagepersonalet var rasende. Vi fikk en felles reprimande om at det var stygt å le av folk som var annerledes. Hadde vi ikke lært det hjemme? Min venninne hadde ikke det. Hun hadde psykologforeldre som tillot alle reaksjoner helt naturlig. Hun var vant til å spørre åpenlyst om alt. Det var heller ikke greit.

Denne mammaen tok seg en prat med oss barna selv. Synes dere det er morsomt at armene og beina mine svinger og rykker hit og dit, spurte hun. Ja, det syntes vi jo, selv om vi nå hadde lært at det ikke var lov til å le. Det forstår jeg godt, sa hun. Bare le, vær så snill, det er bedre for meg enn at dere gjemmer dere og later som om jeg ikke er her.

Hun forklarte hva det var med hjernen hennes som gjorde at armer og bein ikke ville lytte til «sjefen» på toppen. Hun sa at hun mang en gang hadde gitt kroppsdelene en liten reprimande. Det hjalp ikke det dugg. Dumme kropp, sa hun og skar en grimase.

Alle elsket henne selvsagt etter dette. Hun gjorde aldri noe forsøk på å være noe annet enn hun var. Hun lo, samtidig som hun var oppgitt når det var noe hun ikke fikk til. Alle barna kranglet om å få sitte på fanget hennes de gangene hun kom i rullestol. De elsket hvordan hun skar grimaser og tøyset med dem. Og gutten var stolt av moren sin. Hun var kul! 

Humoren ble en brobygger og en kommunikasjonsform. Og kanskje en liten pause fra hennes egen smerte. Klart det var tøft at kroppen ikke ville gjøre som hodet sa, det la hun ikke skjul på.

Venninnen min som lo av kvinnen med CP i barnehagen ble alvorlig syk som voksen. Da hun begynte å glemme ord og ikke klarte å gå på samme måte lenger, lo hun gjennom tårene. Det samme gjorde vi. Barna rundt henne tok det like naturlig, fordi hun var så naturlig med det. Slik ble det bittelitt lettere for oss å bære, alle sammen. Og barna lærte å le av seg selv. 

Det er noe av det viktigste du kan lære dine barn – å le av seg selv. Da blir ingenting så farlig. Folk liker deg bedre og slapper av i ditt selskap. Du virker tryggere. Ironisk nok er det ofte det selvhøytidelige mennesker prøver på – å virke selvsikre og suverene. Oftest får det motsatt effekt. Selvironi er sexy og avvæpnende. Dessuten er det uinteressant å henge ut mennesker som ler av seg selv. Jeg sier som en smågal og genial lærer jeg hadde på gestaltskolen: Ler dere av meg? Flott! Fortsett med det.

Teksten er et utdrag fra boken «Antisuper» av Kristine Storli Henningsen