Kjærlighet utenfor boksen

Har du opplevd kjærlighet i møte med en fremmed, eller i et annet øyeblikk hvor det ikke var forventet? En kvinne forteller om noen slike episoder som gjorde dypt inntrykk.

Jo mer kjærlighet du opplever, dess mer vokser du og åpner deg selv. Det skriver Barbara L. Fredrickson i boka «Love 2.0». Det betyr ikke at du må ha en kjæreste. Det er få ting vi knytter så mange myter og forestillinger til som kjærlighet. Hollywood har lært oss hvordan det skal være. 

Barbara beskriver kjærlighet fra kroppens perspektiv, fritt for moralske og kulturelle forestillinger. Da er kjærlighet ganske enkelt øyeblikk hvor vi opplever en forbindelse med andre. Jeg vil fortelle om noen av de største opplevelsene jeg har hatt med dette.

På ungdomsskolen hadde jeg ingen venner i klassen. Det kunne gå en hel dag uten at jeg vekslet et ord med noen av klassekameratene mine. Jeg tenkte at de var altfor pene og populære i forhold til meg. De måtte ikke tro at jeg hadde så høye tanker om meg selv at jeg innbilte meg at vi kunne være venner. Heldigvis hadde jeg noen andre venninner på skolen. Jeg vil ikke kalle dem nære, men vi pleide å stå sammen i friminuttene. Da det var tid for eksamen, kom en av dem opp i faget hun hatet mest. Hun begynte i gråte i langfri. Hun gråt og gråt, mens hun hang rundt halsen på meg. Jeg hadde aldri opplevd noe lignende. Annen hver måned fikk jeg kanskje en klem av noen, men ingen hadde holdt rundt meg så lenge på det jeg kunne huske. Jeg var veldig takknemlig for muligheten til å trøste henne. Jeg følte en kjærlighet jeg sjelden hadde opplevd, fri for selvkritiske betraktninger.

På den samme skolen hadde vi en uke hvor vi var utplassert på en arbeidsplass. Her traff jeg en dag en anerkjent kunstner på rundt 70 år. Vi hadde aldri møtt hverandre før. Jeg hadde heller ikke hørt om ham. Han sa at navnet mitt hørtes ut som et dikt. Han sa at jeg var skjønn, og ga meg flere, litt gammeldagse komplimenter. Før han skulle gå, holdt han meg i hånda en liten stund og kysset meg på kinnet. Slike ting pleide aldri å skje der jeg kom fra. En jeg jobbet sammen med syntes også det var spesielt. Han snakket om det etterpå. Jeg følte meg høyt verdsatt, uten at jeg hadde prestert noe som helst. Jeg så aldri kunstneren igjen, men det er fortsatt ett av de største øyeblikkene av kjærlighet jeg har opplevd.

Som student traff jeg en jeg kunne ha lange, filosofiske samtaler med. Vi møttes bare i studentmiljøet, aldri alene. Plutselig kunne han holde meg i hånda eller gi meg andre, små kjærtegn. En gang sto vi ute på en åpen plass, og det var ganske mørkt. Vi var ikke edru, men vi hadde heller ikke drukket for mye. Han snakket om hva som kunne være mitt kall i livet. Det var noe han mente jeg passet til. Han la armen rundt meg. Jeg vil alltid huske det som et stort øyeblikk av kjærlighet. Hva slags forhold vi hadde, var et mysterium. Jeg var ikke direkte fysisk tiltrukket av ham. Bare en gang hadde jeg lyst til å kysse ham. Det turte jeg ikke. Og det var ikke den gangen jeg følte mest kjærlighet. Da ønsket jeg ikke noe annet enn akkurat det som foregikk.

Noen år senere traff jeg en person som fortalte meg sin tragiske livshistorie. Det var mye vold i barndomshjemmet. I tillegg ble han mobbet på skolen. Han rømte, og ble drapsmann i ung alder. Han hadde ikke ment å drepe. Han havnet i et sjalusidrama. Så slo han litt for hardt. Da han hadde snakket lenge, spurte han meg om han kunne få en klem. Det er en av mine favorittklemmer noensinne. Jeg var så glad for at han spurte. 

Det slår meg at mine største øyeblikk av kjærlighet oftest har skjedd utenfor etablerte parforhold. Jeg kunne nevnt flere slike øyeblikk, men jeg synes det er litt skummelt hvis de involverte kjenner seg igjen. Derfor skriver jeg også dette anonymt.