Da Torill Larsen startet i ny jobb som avdelingsleder, tok det ikke lang tid før hun ble «lederen som tenkte på alt». Her følger et utdrag fra starten på hennes bok «Tatt av jobben».

De siste dagene hadde jeg følt meg ekstremt sliten og ville egentlig bare sove. Det var antakelig ikke så rart, tenkte jeg. Ni måneder tidligere hadde jeg startet i ny jobb som avdelingsleder i en kursvirksomhet som leverte jobbsøkerkurs til NAV. Jeg hadde ansvar for driften i to fylker, og rett før sommeren hadde vi fått en stor, flerårig avtale. De første kursene skulle ha oppstart allerede i begynnelsen av august, noe som var en uvanlig tidlig start på høstsemesteret i vår bransje.

Det er ingen underdrivelse å si at det ble en travel sommer. I stedet for å ta ferie brukte jeg tiden på å få tak i og utstyre kurslokaler på en rekke steder i regionen, rekruttere instruktører og få på plass felles rutiner og framgangsmåter. Jeg reiste rundt til ulike NAV-kontorer for å presentere kurskonseptet vårt og delta i intervjurunder og utvelgelse av kursdeltakere.

Min grenseløse tilgjengelighet overfor NAV-veiledere, instruktører og andre samarbeidspartnere holdt ofte liv i telefonen min til ut i de sene kveldstimer. Det siste jeg gjorde før jeg la meg og det første jeg foretok meg hver morgen, var å sjekke meldinger og e-post. Ingen måtte vente lenge på svar. De siste nettene hadde jeg hatt noen marerittaktige drømmer der jeg kjempet en kamp mot klokka for å få på plass biter i et puslespill som aldri ble ferdig. Jeg våknet oppkavet og med en følelse av panikk og bomull i hodet, men pleide å le det bort så snart jeg fikk tatt meg en dusj.

Telefonen ringte akkurat idet jeg parkerte utenfor kaféen der jeg skulle møte venninnen min. Det var en NAV-veileder som hadde noen spørsmål i forbindelse med et kurs vi skulle starte. Jeg forklarte høflig at jeg akkurat var blitt sykmeldt, og ba henne ta kontakt med min stedfortreder. Damen ga seg ikke. Hun «skulle bare» spørre om en liten ting.

Forbauset kjente jeg et ubeskrivelig raseri ta tak i meg. Det kokte hele veien fra magen til hodet, og bare folkeskikken forhindret et gedigent brøl i å unnslippe. Å unngå å skjelle ut damen i den andre enden kostet alt jeg hadde av selvbeherskelse i øyeblikket. Antakelig var jeg likevel en smule mindre imøtekommende enn vanlig og avsluttet samtalen så raskt som mulig.

Tårene kom som ved en kraftig eksplosjon i en demningsvoll. Fullstendig ukontrollerbare og rasende følelser fosset ut mellom rester av muren som hadde holdt livet mitt på plass, holdt meg på plass i pliktene, i hensynsfullheten, omsorgen, ansvaret, kontrollbehovet og flinkheten.

NAV-veilederen som med nød og neppe hadde unngått å få en verbal skyllebøtte gjennom telefonen, ble nå gjenstand for mitt barnslige behov for skyldtildeling. Etter å ha stanget hodet i rattet et par ganger innså jeg imidlertid at denne utagerende atferden kun gikk ut over meg selv, og at det sannsynligvis ville være en god idé å roe seg ned. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Slusene var åpnet, og alt som fantes av oppdemmet rusk og rask, ville ut samtidig, med en gang.

En bølge av selvmedlidenhet skylte over meg og virvlet opp tanker som: Hvorfor er det ingen som tar hensyn til meg? Hvorfor kan ikke folk respektere grensene mine? Hvem er der for meg når jeg trenger støtte, og hvorfor er det bare jeg som skal gi og gi til andre? Skjønner ikke omgivelsene at jeg også bare er et menneske? Hvor mye må jeg gi for å få noe i retur? Blir det aldri bra nok uansett hvor mye jeg presterer?

Her kan du lese mer om boken og bestille.