Angsten er en vekkerklokke

Kanskje greier vi å rømme fra de krevende valgene våre en god stund. Men ingen kan rømme fra seg selv, skriver Bjørnar Berg.

De få gangene jeg har hatt eksistensielle angstfølelser – til forskjell fra frykt på grunn av fysisk fare i øyeblikket – har jeg nesten alltid i forkant skjøvet viktige valg foran meg i altfor lang tid. Jeg har vært redd for å velge, siden disse valgene ville ha ført meg ut i ukjent, skremmende farvann. Da føles det ofte lettere å utsette alt sammen; å holde seg til det trygge og håpe på det beste.

Men om vi ikke lytter til de dypeste signalene i oss – enten fra sinnet eller kroppen vårt – risikerer vi til slutt å gå på en skikkelig smell; noe som blant annet kan manifestere seg i utbrenthet eller i angstanfall. Kanskje greier vi å rømme fra de krevende valgene våre en god stund. Men ingen kan rømme fra seg selv. Det er en tapt kamp som kan forårsake mye smerte, samtidig som vi kan miste mye tid og energi i livene våre.

Den eksistensielle angsten bærer med seg en sterk redsel for det ukjente. Og det mest ukjente i livene våre er døden – hva som kommer til å skje med oss etter den biologiske slutten.

Men også livet på jorda er det ukjente, for vi vet ikke sikkert hva som vil skje med oss i de neste månedene, dagene, eller sekundene. Og idet vi handler på bestemte måter i øyeblikket, påvirker vi den ukjente framtida. Valgene våre kan lede til gode opplevelser, men også til uønskede konsekvenser. Dermed føles det noen ganger mer fristende å ikke velge – å forbli ganske passive – men det er også et valg vi gjør.

På denne måten kan vi si at angsten prøver å tvinge oss til å leve mer ekte i forhold til oss selv; tvinger oss til å se at vi uansett må velge. Samtidig risikerer angsten å paralysere oss i frykten for det ukjente og for de konsekvensene som måtte følge av handlingene våre.

Hvis vi stadig vekk lar andre mennesker ta de viktigste beslutningene i livet vårt, lever vi på en måte som de rundt oss mener at vi burde leve. Vi ønsker da å rømme fra valgets kvaler ved å overlate styringen av eget liv til andre.

Å føle eksistensiell angst er vondt og skremmende. Men angsten kan også fungere som en vekkerklokke som tvinger oss til å lytte nærmere til oss selv. For disse angstfølelsene er også oss selv – i like stor grad som de gode følelsene – og de prøver å fortelle oss noe vesentlig om livet vårt.

Hvis vi våger å lytte til hva angsten ønsker å si – kanskje ikke når redselen herjer som verst, men i etterkant – betyr det at vi lytter nærmere til oss selv og livet vårt. Og hvis vi kjenner angst og tror at vi kommer til å dø – og vi snakker ikke her om fysiske farer i stunden – så er vi ofte mye tettere innpå noe viktig i livet vårt enn det vi pleier å være.

Kanskje er det nettopp noe i oss som trenger å «dø»; noe disse følelsene vet om og som ikke er vært levende i oss på lenge – noe som vi bør legge bak oss for å kunne gå videre i livet? Kanskje har dette «noe» til og med aldri vært levende i oss hvis det er blitt dyttet på oss av andre mennesker og vi har valgt å la det fortsette for lenge?

Eksistensiell angst kan være en viktig læremester i livet om vi ikke alltid er så kjappe til å prøve å rømme fra hva disse følelsene ønsker å fortelle oss. «Vi må simpelthen ta angsten med oss inn i våre handlinger,» sier filosofen Einar Øverenget, «vel vitende om at den ikke kan fortrenges eller oppheves, og i stedet se på den som en påminnelse om at vi kan gjøre noe annet enn det vi gjør. Slik sett representerer den en viktig moralsk dimensjon i våre liv.»

Les mer om boken «Hva lærer døden oss?», som teksten er hentet fra.