Etter 14 dagers sykmelding var jeg ikke et skritt nærmere å klare å begynne å jobbe igjen. Det skremte meg skikkelig, skriver Torill Larsen.

Slukøret krøp jeg tilbake til legekontoret og ba om en forlengelse av sykmeldingen. Det ble tatt blodprøver for å utelukke feil og mangler i kroppes finstemte kjemi. Prøvene viste ingen ubalanser. Likevel var hele jeg ute av balanse og fullstendig tappet for krefter. Noen netter kunne jeg sove 12–15 timer uten at det gjorde noen forskjell på opplevelsen av utmattelse.

Jeg våknet sliten, og hver gang jeg prøvde å reise meg, ble jeg svimmel og kraftløs og sank bare sammen som en potetsekk. Til sammenlikning kjentes det litt på linje med slappheten og svakhetsfølelsen som følger med en skikkelig influensa. Det var ikke mange timene jeg orket å være oppe før utmattelsen tvang meg ned for å hvile.

Den ene sykmeldingen fulgte etter den andre. Til å begynne med var ikke perspektivet mitt særlig langsiktig. Jeg ventet bare utålmodig på å kunne gå tilbake til jobben og irriterte meg over kroppen som ikke ville lystre. Det hjalp ikke å ha all verdens viljestyrke når evnen ikke spilte på lag. Likevel levde jeg konstant i håpet om at tilstanden snart skulle snu, og mønstret alt jeg kunne oppdrive av positivitet og optimisme. Men når sant skal sies, ble det stadig vanskeligere å finne optimismen etter hvert som tiden gikk.

Denne kampen fortsatte helt til jeg hadde vært sykmeldt i et par måneder og begynte å ta inn over meg at det dreide seg om utbrenthet. Jeg visste at utbrenthet kan ta opptil flere år å komme seg av, et tidsperspektiv som for meg var helt uholdbart. Hvordan kunne dette ha hendt? Hva var det som førte til at alt plutselig hadde stoppet opp? Det var som om noen hadde skrudd av en lysbryter, og jeg famlet rundt i mørket. Men selv om mørket var inni mitt eget hode, hadde jeg ingen anelse om hvor jeg kunne finne lysbryteren.

Les mer om boken «Tatt av jobben», som teksten er hentet fra.

Aktuelle podkastepisoder:

Featured