Betydningen av å bli lyttet til

Begynner vi å konfrontere det som går for seg i en dialoggruppe, er vi ved kjernen i det som skjer i alle samfunn, skriver David Bohm.

For en del år siden arrangerte vi en dialog i Israel. På et tidspunkt diskuterte deltakerne politikk, og noen sa i forbifarten: «Sionismen skaper problemer i forholdet mellom jøder og arabere. Det er den største barrieren.» Han sa det svært lavmælt. Da plutselig var det en annen som ikke kunne holde seg og hoppet opp. Han var svært følelsesladet. Blodtrykket var høyt og øynene bulet ut. Han sa: «Uten sionismen vil landet bryte sammen!»

Denne mannen hadde en grunnleggende oppfatning, og den andre personen hadde en annen. Og disse oppfatningene sto steilt imot hverandre. Da blir spørsmålet: Hva kan vi gjøre når det er slik? Det er nemlig denne type forutbestemte oppfatninger som skaper alle slags politiske problemer over hele verden.

Oftest forsvarer vi våre meninger så sterkt vi kan. Med andre ord, vi identifiserer oss med våre meninger ut fra hvor nært de er knyttet til investering i personlige interesser.

Dialogen må trenge inn til kjernen av alt presset som ligger bak oppfatninger og antakelser. Det må handle om tankeprosessen bak, ikke bare selve antakelsene. Det er viktig å forstå at dine meninger er resultat av fortidens tanke: dine erfaringer, hva andre engang har sagt og ikke har sagt. Alt dette er programmert inn i hukommelsen. Så kan du identifisere deg med disse meningene og reagere med å forsvare dem.

Det er som om du selv blir angrepet når din mening blir utfordret. Meninger oppleves som «sannheter», selv om de bare er dine egne oppfatninger basert på din egen bakgrunn og erfaring. Du fikk dem av læreren, familien, fra bøker eller fra andre kilder, og du forsvarer dem.

Begynner vi å konfrontere det som går for seg i en dialoggruppe, er vi ved kjernen i det som skjer i alle samfunn. Når du er alene, går mye av dette tapt for deg; selv en dialog mellom to personer er ikke nok til å forstå dette.

Det kan være verdifullt å holde dialogen gående i et år eller to, og det er viktig med jevnlige dialoger. Hvis dere gjør det, vil alle problemene dukke opp; man kan ikke unngå at deltakerne setter ord på sine egne dypereliggende antakelser og oppfatninger. Det vil bli frustrasjoner, følelse av kaos og følelse av at dette er helt verdiløst. Sterke følelser vil dukke opp.

Det skjuler seg mye vold i de meningene vi forsvarer. De er ikke bare meninger; de er heller ikke bare gitte antakelser; de er antakelser vi identifiserer oss med – og som vi derfor forsvarer, fordi det føles som vi forsvarer oss selv. Det naturlige instinktet til selvforsvar, som vi skaffet oss i jungelen, er blitt overført fra jungeldyret til disse holdningene.

Med andre ord, vi sier at det er noen farlige holdninger der ute, akkurat som det også finnes farlige tigrer. Og i vårt indre er det noen svært verdifulle dyr som vi må forsvare. Et instinkt som fysisk sett var naturlig i jungelen, er blitt overført til holdninger i vårt moderne liv. Og i dialogen blir vi kollektivt klar over dette.

Mannen som hadde sine meninger om sionisme, ønsket trolig å være høflig. Men plutselig var det en som sa noe som gjorde ham rasende slik at han ikke klarte å kontrollere seg. Det kommer til å skje at dype og inngrodde antakelser stiger til overflaten. Men hvis du forstår at du uansett må holde dialogen gående, vil noe nytt kunne komme frem.

Det finnes neppe et lettvint politisk svar på problemene i verden. Men det viktigste er ikke svaret. Som i dialogen er det ikke de enkelte meningene som er poenget, det er heller det å kunne åpne seg og få innblikk i alles meninger og forutsetninger. Hvis dine grunnleggende oppfatninger ikke blir lyttet til, opplever du det som et angrep, og da kan du bli tilbøyelig til å bruke vold. Derfor er dette viktig, individuelt og kollektivt.

Les mer om boken «Om dialog», som teksten er hentet fra.

Featured