Hvor var bevisstheten?

I dokumentarfilmen «44 timer – levende død» forteller Gil Avni om noe spesielt som skjedde mens han satt og så på TV. Astri Hognestad ser nærmere på hendelsen i dette utdraget fra boken «For at vi skal kjenne livet».

Mens han satt og så en film, ble han spesielt opptatt av at noen løp nedover en korridor med en båre. Han så seg selv bli trillet inn på sykehuset, men trodde det var en del av filmen han så på.

Han følte ingenting. Det var hans kone som fant ham (øyensynlig) bevisstløs og fikk ham brakt i ambulanse til sykehus, der de øyeblikkelig begynte å behandle ulike faretruende symptomer.

Det var ikke mulig å få kontakt med ham. Ut fra symptomene trodde legene han hadde fått en alvorlig hjerneskade, og det var fare for at han kom til å dø, slik de fleste i en slik tilstand gjør. Gil Avni forteller videre at hendelsen med å se at noen trillet en båre i full fart, var fascinerende, men at han verken følte eller hørte noe.

Så kjente han et voldsomt press i brystet, og han kunne igjen høre. Han var øyensynlig utenfor kroppen de første minuttene, men kom tilbake til kroppen da han følte presset. Det han kunne fortelle etterpå, var at han hørte alt, absolutt alt som leger, sykepleiere og andre snakket om, men han var helt ute av stand til å uttrykke seg.

I den tilstanden han var i, bestemte han seg for å memorere det han hørte og så, slik at han kunne fortelle hva han hadde opplevd, i tilfelle han overlevde. Tilstanden blir beskrevet som å være ‘innelåst i kroppen’.

Han var altså ved full bevissthet, men klarte ikke å oppnå kontakt. Ifølge det legene observerte (utvidete pupiller, hevelser i hjernen), kunne det gå mot hjernedød. Men han overlevde, og hjernen var ikke skadet da han kom ut av tilstanden.

Spørsmålet er: Hvor var bevisstheten mens han så ‘filmen’ der han selv ble fraktet på båre?

Les mer om boken «For at vi skal merke livet» av Astri Hognestad, som teksten er hentet fra.