De ble berøvet en verdig død
Filosof Bjørnar Berg går ikke av veien for å ta opp vanskelige temaer i sin bok «Hva lærer døden oss?» Her følger et utdrag fra kapitlet om aktiv dødshjelp.
I løpet av ukene pappa lå på pleiehjemmet, dro han ut sonden fra magen sin to ganger; både fordi han ikke ønsket å leve lenger, men også fordi han visste at han da måtte inn på sykehuset for å sette sonden inn igjen. Her fikk han bra smertelindring. Den siste gangen han dro ut sonden var kun få dager før han døde. Han ville dø på sykehuset, fordi han følte at tryggheten og smertelindringen var best der.
Enkelte nordmenn – som lever med uhelbredelig, dødelig sykdom – kjenner seg så fortvilet over den manglende muligheten til dødshjelp i Norge at de velger å avslutte sitt eget liv. En av disse var Inger Staff-Poulsen. Hun levde med uhelbredelig kreft i fem år. Like lenge var hun også medlem av «selvmordsklinikken» Dignitas i Sveits, men uten at hun benyttet seg av den muligheten. I en kronikk i Dagbladet, skriver hun:
«Grunnen til at jeg likevel ikke tok med Døden dit, var at søkeprosessen for dødshjelpen er på ca. fire måneder. Glad i livet mitt som jeg var, ville jeg ikke bestille time og ta sjansen på å sitte der i toppform når dagen opprant. Hvis jeg søkte for sent, risikerte jeg at Døden dro meg med i den palliative spiralen i Norge, og det ønsket jeg i hvert fall ikke. Sykdomsforløpet til kreft er dessverre ytterst vanskelig å forutsi.»
Etter at Staff-Poulsen har skrevet kronikken sin, forsøker hun å ta livet av seg på et hotellrom – men hun blir funnet før hun dør. Ektemannen Arne Svalastog og nevøen Marius Beck forteller:
«Hun ble brakt inn på akutten sporenstreks, og til sin skrekk våknet hun der. I egne øyne hadde hun blitt berøvet en skånsom, human, og verdig død. Etter en marerittaktig uke på sykehus, dro Inger hjem til gården, sin ektemann, kattene og hunden. Neste morgen, på aprils siste dag, gikk Inger ved første ensomme stund ut i låven og tok livet sitt der.»
Også andre uhelbredelig syke og døende pasienter har uttrykt sin fortvilelse over at muligheten til dødshjelp ikke fins i Norge. Bjørnar Kanli skrev sin egen gravtale – som også ble trykt som debattinnlegg i Aftenposten:
«Jeg synes det er helt forferdelig at et menneske som er dødssyk og lider, ikke skal kunne hjelpes til å få en slutt på de fysiske og psykiske lidelsene.»
Kanli hadde da levd med kreftdøden i syv år. Han hadde gått gjennom seks operasjoner, med etterfølgende «til dels store komplikasjoner» ifølge ham selv.
«Jeg forlanger ikke at helsepersonell skal gi meg den siste sprøyte,» sier Kanli, «men jeg forlanger at en giftpille skulle kunne legges på mitt nattbord slik at jeg kunne ta den selv.»
Litt lenger ned i gravtalen sin, skriver han: «Det eneste jeg er lei meg for er at jeg nå er nødt til, som en tyv i natten, å ta mitt eget liv.»
Han sier at det ikke blir en verdig avslutning på livet – og han ser for seg hvordan det i stedet kunne ha vært:
«Jeg kunne samle mine nærmeste rundt meg, ta et varmt og fint farvel, legge meg i min seng, strekke hånden ut etter giftpillen og sovne fredfullt inn [...] Jeg føler meg ganske overbevist om at også mine nærmeste ville føle det som en verdig og fin slutt på livet.»
Ett par spørsmål tvinger seg fram når vi leser disse sterke historiene: Hvor mange andre dødelig, uhelbredelig syke tar livet av seg i Norge, slik som Staff-Poulsen og Kanli? Hvor mange av dem hører vi ikke om i media?
Disse vonde realitetene er vi nødt til å ta inn over oss. Men hvis vi skulle tillate dødshjelp i Norge, må vi sette grensen et sted – om vi da ikke ønsker et frislepp av dødshjelp, noe som ville ha ført til i et forferdelig samfunn der alle som har det vondt kunne kreve eutanasi eller (lege)assistert selvmord – enten det dreide seg om demente, psykisk syke, og så videre.
På meg virker det som vi trenger en grundig debatt og en offentlig utredning om dødshjelp i Norge. Jeg kan bare si hvordan jeg oppfatter denne saken ut fra mine erfaringer, mine verdivurderinger, og mitt tankesett – og da er jeg kommet fram til at voksne, sinnsfriske personer med dødelig, uhelbredelig sykdom bør ha mulighet til legeassistert selvmord hvis de gjentatte ganger ber om det.
Les mer om boken «Hva lærer døden oss?», som teksten er hentet fra.
