Hva vil robotene gjøre med oss?

Må eldre snart holde en robot i hånden mens livet ebber ut? Kristine Storli Henningsen skriver om automatiseringen og dens motpol — en fjellandsby i Spania. 

Mannen min og jeg hadde en samtale en kveld, som skremte meg langt inn i ryggmargen. Samtalen penset seg inn på dagens samfunn, og hvordan maskiner og roboter var i ferd med å ta over for flere og flere menneskelige oppgaver. Plutselig gikk det opp for meg, at å leve i den moderne verden kan sammenlignes med å se science fiction-filmer på 1980-tallet. Disse filmene gjorde oss både fascinert og skremt. Nå ble jeg bare skremt.

Arbeidsplass etter arbeidsplass blir lagt ned. «Sikkert som banken», pleide vi å si. «Få deg en jobb på posten. Staten er den tryggeste arbeidsplassen.» Nå er disse utsagnene en vits. Mannen min og jeg gravde oss dypt inni temaet. Hvor langt kunne det gå? En robot kan aldri erstatte en sykepleier eller lærer, leste jeg nylig. Nei vel? En robot kan vel gi medisiner, og de opererer jo allerede. En robot er mye mer presis og pålitelig enn et menneske.

Kan ikke enrobothånd lages identisk, kanskje til og med varmere og mer stabil, enn en menneskehånd? Dermed kan jo robotene enkelt ta over på et dødsleie, der det viktigste er å være der. Hele tiden. Det lærte jeg da jeg jobbet på eldrehjem en periode. Ingen skal dø alene. Du skal holde den hånden hele tiden, se på personen som gradvis forlater livet. Ikke lese til eksamen. Ikke sjekke mobilen. Det vil en robot klare langt bedre enn et menneske.

Hva med lærerne? Det burde være enkelt å skape en robot som kan det meste, som behandler alle likt, eller gir dem akkurat hva de trenger, alt ettersom hvordan man programmerer den, en som ikke har kjærlighetssorg eller blir forkjølet, en som aldri blir sint eller usaklig.

Yrket til mannen min er også utdøende. Da vi bodde i Norge, var han konduktør i NSB. Billettørene er allerede borte. Snart er det trolig ikke plass til konduktørene heller. Lokføreren tar seg av sikkerheten. Billettene kjøpes via maskiner. Trolig er lokføreren snart overflødig også, slik som i enkelte andre land. I Japan fins det rene robothoteller, de tar seg av alt fra du kommer til du drar. Ingen ønsker deg velkommen.

Flere og flere hender og stemmer forsvinner. Det er færre som ser deg, trykker hånden din, sier noen ord. Og det blir stadig flere av oss, som sitter med nesa i en skjerm og fingrene på et tastatur. Hva vil dette gjøre med oss? Det er ennå for tidlig å si. Eller er det kanskje ikke det, i en verden der psykiske lidelser er et gjennomgående tema?

Jeg ser i alle fall motpolen. Den fins her jeg bor, i en bitteliten landsby langt oppi Granadafjellene i Spania. Barna går på skole med 19 andre elever. Læreren kysser og klemmer på alle elevene hver morgen. Ingen banker på døren til hverandre, med mindre det er noe spesielt, men går du ut møter du alltid noen i gata som har tid til å prate. Det er syv barer og kafeer, som yrer av liv, i en landsby med svært få innbyggere.

Alle er med på Zumba to ganger i uken. Selv moren til en av de eldre kvinnene. Hun er flereognitti år, og følger med fra rullestolen. Flere er bortom og klapper på henne, smiler, sier noe. Hun er utenfor dansen, og samtidig med. Kjøpmannen Antonio har tid til alle. Folk i landsbyen handler vel så mye for å slå av en prat som for å kjøpe noe de trenger. Trolig er det kontakten de trenger aller mest.

Antonio har tålmodighet med han som lukter øl og vil kjøpe mer sigaretter. Og med minstesønnen min, som stotrer seg frem på norskspansk (og får en liten sjokolade i «premie»). Med hun som har følt seg litt tufs i det siste. Og da det en dag kom inn en mann i varmen, og satte seg til kjøling på fryseren, var det greit også. Han satt på fryseren og pratet helt til kona kom og hentet ham. Du kan ikke sitte her, sa hun. Jo, hos Antonio kan man det.

Ville det vært det samme hvis Antonio hadde vært en robot? Kunne roboten improvisert, eller ville den ha gjentatt med robotstemme: «Det er ikke lov til å sitte på fryseren, det er ikke lov til å sitte på fryseren ...»

Jeg tror det er viktigere enn noen gang at vi beholder den menneskelige kontakten. Selv om teknologien går fremover, og kan dekke stadig flere behov, kan den ikke dekke alle. Den gode nærheten, den som ser deg, møter deg, den viktige kroppskontakten, hud som ikke ønsker noe annet enn å være nær din hud, er trolig den beste kuren mot ensomhet, depresjon, angst, rusavhengighet.

Vi trenger hverandre. I en tid der stadig flere arbeidsplasser forsvinner, og gjør mennesker overflødige, er det viktig å huske at ethvert menneske fremdeles kan gi noe av det mest verdifulle til et annet menneske. Kontakt.

Teksten er et utdrag fra «Nærhet i tastenes tid», utgitt på Flux i 2017.