Hva vil det si å ha en god selvfølelse?
Psykoterapeut Astri Hognestad forklarer hvordan selvfølelsen dannes, og hvordan vi tar vare på den.
Vår selvfølelse dannes først og fremst gjennom tilknytningen til en omsorgsperson i vår tidligste barndom. Kvaliteten på tilknytningen er avgjørende for vår opplevelse av oss selv, opplevelsen av om vi har verdi eller ikke, og om andre mennesker er vennlig innstilt eller ikke – om verden er et trygt eller et farlig sted.
Er tilknytningen til en omsorgsperson god og trygg, dannes oppfatningen av at «jeg er verdifull», og andre mennesker er «vennligsinnede og vil meg vel». Denne erfaringen overføres til nye situasjoner og mennesker. De indre bildene av verden er positive. Hvis vi som barn derimot opplever krenkelser, blir verden «farlig». Vi utvikler et negativt selvbilde, og våre forestillinger om andre preges av usikkerhet, mistenksomhet og angst.
Et spedbarn gir klart uttrykk for sine følelser både når det er fornøyd og når det ikke er det. Sinne og fortvilelse er ikke til å ta feil av. Og når barnet føler seg trygt og mett, slapper det av. Når det føler omsorg og kjærlighet, kommer gjerne smilet. Gjennom å speile barnet, bekrefte følelsene, samtidig som omsorgspersonen holder barnet eller kjærtegner det når det trenger trøst, utvikles et rom for å kunne håndtere følelser. Selvfølelsen blir god. Livet føles trygt.
Det som skjer i forholdet mellom barnet og den voksne, blir etter hvert en naturlig del av barnet selv. Den konkrete moren blir til en «indre mor». Men dette er en prosess over tid. Barnet må erfare at omsorgspersonen er der når behovene melder seg, både når det trenger mat, trenger å bli stelt og trenger å bli holdt og kjærtegnet. Barnet må også erfare at det er lov å trekke seg tilbake for ro og hvile og bearbeide inntrykk uten at omsorgspersonen blir lei seg eller forsøker å invadere med kontakt.
Etter hvert som evnen til å romme følelser øker, kan barnet for eksempel utsette å bli trøstet, for det vet at mor vil forstå når hun kommer tilbake. Mor forsvinner ikke helt selv om hun er borte en liten stund. Og derigjennom lærer barnet også å regulere følelsene. Barnet kan etter hvert vente med å få mat til mor kommer, og det lærer impulskontroll.
Når barnet skal lære å romme og regulere følelser, skaper barnet et overgangsobjekt. Et overgangsobjekt kan være en dynesnipp eller en bamse som kan erstatte omsorgspersonens trøst for en kort stund. Barnet legger noe inn i dynesnippen eller bamsen som det assosierer med en trøstende mor. Det er som om mor er der. Bildet av mor blir til en følelse av at hun «er der selv om jeg ikke ser henne».
Hos barn som har blitt utsatt for avvisning, overgrep og andre krenkelser, kan de vonde følelsene dominere, og barna kan få vanskeligheter med å utvikle et positivt indre rom. Vi vet også at mange barn bruker en bamse eller en annen gjenstand som erstatning for omsorgspersoner som følelsesmessig er delvis fraværende. Og slik klarer de å skape et indre rom på tross av mangelfull omsorg.
Selvfølelsen påvirker andre følelser. En lav selvfølelse kan gjøre at vi påtar oss skyld for noe som ikke er vårt ansvar. Hvis et annet menneske pålegger oss skyld for noe vi ikke er ansvarlig for, og vi ikke er i stand til å se hva som skjer, undergraver det selvfølelsen ytterligere. Da er det lett å tro at den andre har rett. Da kommer vi inn i en negativ spiral som kan utløse depresjon eller angst. Disse symptomene er i så fall ikke bare «blinkende rødt lys», men alarmklokker.
Jo mer vi får bearbeidet gamle smertefulle erfaringer, jo bedre og mer stabil blir selvfølelsen, og jo mer ekte og åpne kan vi møte andre mennesker, og vi forholder oss adekvat til det som måtte skje. Men sårbarhet handler ikke bare om vonde hendelser i fortiden. Vi har en drivkraft i oss til stadig å utvikle oss, bli mer av den vi har potensial i oss til å bli. Og vi endrer oss etter hvert som vi blir eldre og beveger oss inn i nye livsfaser. Ingenting er egentlig som det alltid har vært.
Men om vi forsøker å holde fast i det som er, og ikke følger den naturlige utviklingen i livet – ikke forholder oss til at livet faktisk er bevegelse og utvikling, ikke endrer innstilling når tiden er inne for endring, ikke gir slipp på gamle forsvarsmekanismer – da blir vi igjen sårbare. Vår psyke – og vår hjerne – er skapt slik at den streber mot utvikling. Den er som naturen ellers. Naturen er i konstant endring. Vi kan ikke holde fast på epleblomstringen, men må la blomstene visne for at utviklingen skal følge et naturlig løp.
Psyken er underlagt de samme livslovene. Vår «blomstring» må avløses av stillere og mer modne faser. Hvis det ikke skjer, reagerer hjernen, og dermed psyken, på en måte som gjør oss sårbare. Vi blir urolige og utilfreds. Det er lett å skylde på partneren, eventuelt fravær av en partner, på økonomien eller på jobben, mens det kanskje handler om vår egen innstilling til livet, at vi ikke følger de naturlige lovene om kontinuerlig bevegelse og endring.
Vi kan oppsummere med å si at en god nok selvfølelse innebærer at vi har utviklet evne til …
· å kjenne på det vi har opplevd, og å uttrykke følelsene
· å gjenoppleve det vi har opplevd, i fantasien og kunne la følelsene virke på oss
· å reflektere over opplevelsene slik at de får betydning for hvordan vi forholder oss til lignende situasjoner i fremtiden
· å regulere følelser, dvs. å kunne vente med å uttrykke dem hvis det er nødvendig, erkjenne våre begrensninger og å søke hjelp når vi ikke kommer videre selv
Les mer om boken som teksten er hentet fra her:
