Flux adventskalender - Samtale med en Nisse

I 2007 og 2008 utga Flux livsfilosofisk magasin julehefter. Idéen fikk vi i et antikvariat hvor det lå en stabel med gamle, rikt illustrerte julehefter fra mange år tilbake.

Årets adventskalender består av fire utdrag fra disse juleheftene, ett hver søndag. Vi håper du hygger deg med disse små tilbakeblikkene, like mye som vi gjør. Vi ønsker å holde håpet oppe midt i dystre spådommer. Nå gjelder det å ha med gnisten fra vårt eget liv, finne frem den gode følelsen og dele med andre. Kjente og ukjente. Skape godhet. 

Vi håper årets adventskalender vil inspirere og være til glede og ettertanke.

Samtale med en nisse

av Kari Bu

Flux møtte en smånisse utenfor et fjøs. Han gikk fram og tilbake over tunet for å komme i form til julesesongen.

FLUX: – Du ser ikke ut som en julenisse, er det ikke du som deler ut gavene?

NISSEN: – Jeg går fram og tilbake mellom huset og fjøset og stjeler grøt. Menneskene har så mye grøt at de ikke legger merke til oss lenger. Det hadde vi gjerne sett at de gjorde.

– Da ville dere jo bli avslørt?

– Ja, og menneskene ville blitt kjent med oss. Før i tiden hadde de ikke slik en overflod av grøt. Da lurte de på hvor grøten var blitt av, og fikk øye på oss nesten med en gang.

– Og da tok de grøten tilbake?

– Neida, de ble mer opptatt av oss enn av grøten.

– Jeg har hørt at folk satte ut grøt til dere før i tiden, ikke at dere måtte stjele den?

– Når de ble kjent med oss, satte de ut grøt.

– Du er liten og grå og ikke stor og rød, er du likevel julenisse?

– Jeg er like mye julenisse som Kurt Nilsen er Idol-Kurt.

– Altså når du er i media?

– Det er lettere å markedsføre julenisser enn fjøsnisser. Tenk om Kurt skulle vært fjøs-Kurt? Tror du han ville solgt plater da? Julenissen sørger for at automatiske boksåpnere og frityrpanner blir revet ut av butikkene i desember. Hva skulle handelsstanden gjort uten julenissen?

– Jeg skjønner fremdeles ikke hva julenissen har med deg å gjøre?

– Julenissen var opprinnelig en av oss. Så spiste han for mye grøt og flyttet til Nordpolen i et forsøk på å finne igjen seg selv. Det var da Coca Cola forbarmet seg over ham. De inngikk en sponsoravtale som finansierte et juleverksted der oppe. Coca Cola ga nissen en ny livsoppgave: å dele ut gaver. I 1931 tegnet de den store, røde julenissen på en reklameplakat. Lite visste nissen hva dette skulle føre til.

– Men han var fornøyd?

– Han likte å lage gaver, og skaffet seg en stab av smånisser. Så ble juleverkstedet lagt ned på grunn av klimaendringer. Isen rant vekk under føttene på dem. En periode var det snakk om å flytte jula til sommeren og ha et sommernisseverksted på Grand Canaria. Men det passet bedre for WTO å beholde julenissen og få ham til å shoppe noe vanvittig. Myndighetene markedsførte denne strategien med at det ville gi flere gaver til flere barn. Selv mener jeg at alt var planlagt hele tiden. Coca Cola tok seg av nissen for å få ham til å omvende en rekke smånisser, før de ble spredt rundt som klimaflyktninger på kjøpesentre med aircondition. Der fikk smånissene så mye Cola at de nådde igjen selveste julenissen i omfang. Man kunne knapt se forskjell på dem. Dessuten var det rulletrapper overalt, så ingen sto i fare for å krympe til normal størrelse igjen.

– Men kunne ikke julenissen bare trukket seg fra hele opplegget?

– Han var allerede sponset av Cola Cola, så han hadde vel ikke noe valg. I begynnelsen stortrivdes han med å farte rundt på kjøpesentre. Han benyttet også anledningen til å gi noen ekstra gaver til barn som var der, selv om det ikke var juleaften. Etter hvert savnet han juleverkstedet på Nordpolen. Han sa at han følte seg uvirksom. Han likte også bedre å gi bort gaver han laget selv enn gaver han hadde kjøpt. Om nettene hendte det at han drømte om oss og om tiden før han forspiste seg på grøt. Vi fikk et julekort fra ham hvor det sto: «Kjære smånisser. Selv om jeg ble mye større enn dere, og folk nå til dags har lettere for å tro på nisser som gir dem automatiske boks-åpnere enn nisser som gir dem veiledning, må dere ikke tro at min tilværelse er noe å trakte etter. Jeg får riktignok så mye Cola jeg vil, men jeg har ikke den samme kontakten med folk som før. Jeg er en slags truck som valser omkring på kjøpesentre og hever bruttonasjonalproduktet. Jeg vet ikke hvem jeg er, og jeg har glemt rådene vi pleide å gi til folk. Før var det jo bare å suge dem ut av universet, så å si. Nå har jeg denne sponsoravtalen med Coca Cola fram til 2012. Tror dere jeg blir fri da?»

– Hva svarte dere på kortet?

– Vi svarte at han kunne bli fri når som helst. Men han var nok blitt for glad i Cola. Han pleide alltid å strø mye sukker på grøten også.

– Mange vil si at dere smånisser har tapt kampen mot den tykke, røde julenissen?

– PR-kampen har vi tapt for lenge siden, og noen mennesker tror bare på det de ser i media og på kjøpesentre. Det er like greit, så får vi bedre tid til å konsentrere oss om oppgavene våre.

– Hva slags oppgaver er det?

– Du tror kanskje at vi stjeler grøt for moro skyld, og for å stappe i oss karbohydrater. Det er feil. Vi stjeler grøt for at folk skal følge etter oss og bli kjent med oss. Julenissens kommersielle profil har ført til at noen lokalsamfunn satser på ham som bærende forretningsidé, for eksempel Rovaniemi og Drøbak. Men vi smånisser er ingen forretningsidé. Vi er skytsånder.

– Noe ganske annet enn julegaveutdelere?

– Vi gir hjelp og veiledning til folk. Vi tuller også en del, der det er for lite tull fra før.

– Må man ha fjøs for å møte dere?

– Neida. Det holder med et åpent sinn.

– Jeg har hørt at dere ofte blir med på lasset når folk prøver å flykte fra problemene sine?

– Vi er ikke populære blant folk som prøver å flykte fra problemene sine. Det er de som har gitt nissen på lasset et dårlig rykte. Men nettopp de burde være glade for å ha oss med!