Flux adventskalender - En sjøstjernes jul

I 2007 og 2008 utga Flux livsfilosofisk magasin julehefter. Idéen fikk vi i et antikvariat hvor det lå en stabel med gamle, rikt illustrerte julehefter fra mange år tilbake.

Årets adventskalender består av fire utdrag fra disse juleheftene, ett hver søndag. Vi håper du hygger deg med disse små tilbakeblikkene, like mye som vi gjør. Vi ønsker å holde håpet oppe midt i dystre spådommer. Nå gjelder det å ha med gnisten fra vårt eget liv, finne frem den gode følelsen og dele med andre. Kjente og ukjente. Skape godhet. 

Vi håper årets adventskalender vil inspirere og være til glede og ettertanke.

En sjøstjernes jul

av P. Andrik

Julenatt. Så stille. Så mørkt innunder land på bunnen av den lille viken. Der lå sjøstjernen Teodor. Den hadde flyttet litt rundt på seg i det siste for å finne små kryp den kunne spise. Nå var den havnet like innved en gammel trebrygge. Noen små barn hadde vært ute på bryggen i går og en av dem hadde sett sjøstjernen.

«Den sjøstjernen der skal hete Teodor,» hadde han sagt. Så hadde barna gått sin vei. Teodor visste knapt selv at han het Teodor, men noe hadde kriblet litt rart i piggene. Teodor var ikke lenger navnløs.

Kan sjøstjerner føle? Å ja. Det er utrolig fint å ha fem armer å hvile på og noen ganger kravle litt rundt på. Og det er deilig å ha form som en stjerne. Teodor vet ikke at alvorlige voksne mennesker også har et annet navn på ham, for noen ganger kaller de ham for asteroidea.

Hva i all verden … aster…? Jo, astrum betyr «stjerne» på det gamle språket latin. Og slike stjerner er det kanskje enda flere av enn det er sjøstjerner. De henger høyt oppe på himmelen, rundt hele jorden, enten du kikker opp fra Kina eller fra Norge.

En slik stjerne er det samme som en sol, den bare lyser og lyser og sender stråler ut til alle kanter av verdensrommet. Så Teodor Astrum har noe å være stolt over. Han er ikke helt klar over at han har så strålende slektninger langt ute i himmelrommet. Men i går hadde det kriblet så rart i piggene …

Det var stjernenatt og det var julenatt. Nede på bunnen hos Teodor ute ved bryggen var det mørkt og stille. Det var Teodor vant til. Han lå så godt innved tangen, god og mett etter å ha suget på noen muslingrester. Barna og alle de andre menneskene var inne i husene sine. Der hadde de tent så mye lys som bare mulig, små lys og store lys, stearinlys og elektriske lys, og til og med noen gamle fjøslykter utenfor huset. Men hos Teodor var det mørkt.

Da plutselig kjente Teodor igjen at det kriblet, og mye mer enn i går – det gikk små bølger gjennom armene hans, og det var nesten så han fikk lyst til å hoppe opp og gjøre saltomortale i vannet. Men han lå så stille han kunne for å kjenne dette rare som fylte alle de fem armene hans og fikk det til å dirre i hele den lille sjøstjernekroppen.

Hva var dette? Det var stråler! Stråler av lys. Stjernestrålelys. Og Teodor kjente seg så ør. For dette var annerledes enn han noen gang hadde kjent. Det var akkurat som det trillet ørsmå bobler inni hele ham. Nå er ikke en sjøstjerne så god til verken å se eller høre. Men Teodor kunne føle, og han følte noe som et menneske helt sikkert ville kalt glede hvis mennesket hadde følt det samme. Det var nesten som hele Teodor ristet av dette rare, rare.

Men langt oppe i himmelen blinket det klare lyset fra en mektig stjerne. Det var akkurat som stjernen dirret, den også. Og lyset fra stjernen tumlet gjennom rommet gjennom bitte små usynlige speil som sendte lysstrålen like ned til jorden og helt ned til Teodor på bunnen av vannet. Og det var ikke et hvilket som helst lys. Det var lyset fra selveste Julestjernen.

Julestjernen godtet seg der oppe. Det var ikke så lett å få til dette. Men nå hadde den klart å slynge et lysbånd av tusen små spiralbiter helt ned til en av sine fjerne slektninger på den planeten de kalte Jorden. Julestjernen visste godt at de var slektninger. De var av samme opprinnelse. Attpåtil lignet de på hverandre.

Julestjernen kunne kjenne hvordan det nesten gnistret i armene på Teodor, og den måtte riste litt på seg, den også, av dette samme rare. Glede. Kan stjerner føle? Å ja visst, det skulle bare mangle. Hvis en liten sjøstjerne kan føle, så skulle det bare mangle at ikke en stor og mektig himmelstjerne kan føle. Begge stråler – og så kan de speile hverandre gjennom tusen speil av lys. I hvert fall en stille julenatt.

Teodor måtte snu litt på seg. Noe var blitt annerledes. Bitte lite grann annerledes.