Å øve seg modig

Med god trening og det rette kroppsspråk kan du gå rett inn i konflikten. Du kan utrette mye med et smil. Ikke overmodig, ikke unødig forsiktig. Du kan ikke bare sitte i ro.

Arne Næss i samtale med Flux v/ Henrik B. Tschudi, fra boken «Livsviktig» (2007)

FLUX: — Hva er et modig menneske?
ARNE NÆSS: — Det kan være en som går rett på et ubehagelig aspekt ved en konflikt. Den mindre modige prøver heller å løse noe som ligner på konflikten. Han sier: Det er vel dette vi er uenige om. Isteden for å ta opp den virkelige, vanskelige konflikten.

— Blir det ikke lett en motsetning mellom å være modig og det å ta hensyn?
— Ofte må vi være hensynsløse i forhold til visse aspekter eller personer for å kunne gjøre noe modig. Eller vi må ta hensyn til noen vi har et negativt forhold til, kanskje folk som generelt blir oppfattet negativt. Du må se hvilke hensyn som er viktige å ta, og hvilke som ikke er viktige å ta. Du må si fra, og dermed forårsaker du ubehag og usikkerhet. Motet har likevel et pluss ved seg i det lange løp, og du kan stole på at folk har sansen for det. En politiker i det engelske parlamentet sa en gang noe som han skjønte var meget uheldig. Han ble spurt om det var så at han virkelig hadde sagt dette. Han reiste seg og sa bare: ’Ja’, før han satte seg igjen. Da ble det klappsalve.

— Er det lettere å være modig om du har hatt det vanskelig, eller følt deg ufri?
— Du må ha hatt en oppvekst som har påkalt mot. Ikke alltid vært reddet fra vanskelige situasjoner. Foreldre prøver for eksempel ofte å holde barn utenfor visse gjenger med et negativt rykte. Forklar dem heller hva de kan vente seg og la dem ta sjansen. I Oslo het det seg i mange år at etter klokken elleve om aftenen måtte du ikke ferdes på de og de stedene. Det var steder hvor du ikke kunne spørre hvor mange klokken var uten å få til svar at ”Jeg skal gi deg klokke, jeg!” Det er jo der vi trenger at lovlydige og skikkelige folk er tilstede! Ikke hindre dem i å gå ut om kvelden. Selv om det ikke berører deres egne interesser er det forferdelig viktig at folk går inn i konflikter som sosialt sett trenger å mildnes. Jo mer ubehagelig, jo viktigere. Med det rette kroppspråk kan man utrette fabelaktige ting. Blir du slått ned én gang og er like vennlig, er det små sjanser for at du blir slått ned en gang til. Mot har høy status også blant dem vi kaller drittsekker.

— Hvor går grensen mellom mot og overmot?
— Man vil oppnå ett eller annet som anses som et pluss, men så tar man det opp i en situasjon hvor det er så mange motstandere at det blir overmot. Du får ikke noen med på det du foreslår. De smiler bare.

— Motet må kanskje ha en klar funksjon for at det ikke skal bli overmot?
— Du skal ha et formål, og ikke gå på av ren innskytelse. Jeg har alltid lagt vekt på å kunne gå inn på den gale siden. Men det skal lang øvelse til. Du må ha trening i konflikter. Det sa jeg også til folk under krigen: Dere må oppdra dere selv til riktig oppførsel i farlige konflikter. Ikke vær overmodige, men heller ikke unødig forsiktige. Du kunne oppnå en del ting med nazister under krigen dersom du var totalt rolig og kunne si: ”Unnskyld, men er det ikke for mange mot én her?” Du måtte ikke blunke med øynene eller noe sånt, bare se dem rett i øynene. Jeg kunne si: ”Jeg er oppmerksom på at du er sterkere enn meg, men det er ikke det vi snakker om her.” Det var spennende under krigen, syntes jeg, å finne ut hva slags risiko man kunne ta, og hva slags man ikke skulle ta.

— Det virker som du har gjort farlige ting bare fordi du syntes det var gøy?
— Ja da. Det kommer mye av oppveksten. Jeg fikk tidlig gode opplevelser med konflikter. Jeg gikk inn og gjorde ting andre ville si var overmodige. Jeg sier at nei, det var ikke overmot, for jeg hadde teknikken. På skolen var jo noen mye sterkere enn meg. Nu og da kunne de jule opp en som opplagt var mye svakere enn dem selv. Da kunne jeg gå imellom og si: ”Men det er da opplagt at du er sterkere.” Jeg regnet med at de kunne se på smilet mitt at han der er det ikke verdt å dra til.

— Fikk du mye juling selv?
— Ja, men jeg visste alltid at vedkommende ville slå meg, og han visste jo ikke hvor flink jeg var til å komme meg unna. Jeg hadde svært interessante opplevelser i storefrikvarteret hvor jeg kunne utvikle min evne til å gå imellom.

— Du gikk kanskje og lette etter konflikter?
— Ja, det kunne jeg gjøre. Hva er det som kommer her, tenkte jeg. Jeg synes jeg lærte mer i friminuttene enn i timene. I tråd med mine meninger holdt jeg på med ting jeg mente var viktige, så jeg tillot meg å komme for sent til timen. Jeg husker en lærer som sa en gang jeg kom sent: ”Aha, en gjesteopptreden!” Det var flott sagt. Jeg fikk status som en som kunne komme senere.

— Har du vært modig i senere tid?
— Ja, men det har nok vært mer kalkulert. Når man er blitt professor kan man si ting uten å miste stillingen. Man er modigere om man sier det før man er blitt professor og konkurrerer med andre om stillingen. Tre utlendinger stemte for mitt professorat, mens to norske stemte mot. Jeg hadde vel sagt såkalt dristige ting fra et norsk synspunkt.

— Hva vil du si er modig å gjøre i dagens Norge? 
— Vi trenger politikere som har mot til å støtte økonomisk tilbakestående folkeslag og stater. Da kan det være modig å si at vi har det vanvittig godt i forhold til de aller fleste nasjoner.

— Det hjelper kanskje ikke å bare sende penger?
— Nei, vi må ha utveksling av mennesker. Særlig kvinner mellom 25-30 år må dra inn i konflikter og prøve å mildne der hvor folk står imot hverandre. Spør de stridende: ”Hva i all verden er dere her for?” Så kan kvinnene si at de har fått vite hvordan det er og at de ikke bare kan sitte i ro. Jeg oppfordret kvinner til å dra ned til Kosovo, for eksempel.

— Du mener det hadde vært bedre å sende kvinner enn å sende soldater?
— Ja, kvinner har større mulighet til å skape fred.

— Det følger følger ansvar med å være modig, hvis du vil lykkes.
— Ja, og det er ikke bare hyggelig å være modig i virkelig god forstand. Du kan ikke stikke unna. Men i mange tilfeller ville det være fint å ta side og risikerte noe.

Les mer om boken «Livsviktig — Arne Næss og dialogen», som teksten er hentet fra.