Hva gir høyest utdanning?

Fins det alternativer til det løpet «alle» skal ta etter videregående? Hva gir egentlig mest lærdom? Læreren David McCullough har noen forfriskende forslag.

Prestisjen knyttet til enkelte studier ser ut til å bety mer enn noensinne. Statusen de har fått blir en selvoppfyllende profeti. Det er bare et begrenset antall plasser, og inntakskravene blir derfor skyhøye. Som hever prestisjen ytterligere. Som tiltrekker seg enda flere og bedre kvalifiserte søkere. Og så videre . . . Spiralen er vanskelig å stanse.

Elever i videregående får selvsagt med seg hva som skjer, og en slags frivillig sortering oppstår – mellom de som sikter seg inn på de vanskeligste studiene og de som av forskjellige årsaker ikke tror de har noen sjanse. Eller har andre preferanser. Eller ikke bryr seg. Dette har en enorm innflytelse på hvordan de opplever tiden på videregående og dermed også deres forhold til læring og personlig vekst. For de som tar sikte på en eller annen videre utdanning, begynner også stresset å melde seg. For de som tar sikte på studiene med høyest inntakskrav, kan stresset bli prekært.

Og man kan bare lure på om det er verdt prisen.Høyere utdanning på sitt beste tilbyr stimulerende undervisning, nærhet og møte med geniale sinn opptatt med spennende og viktige arbeider, spektakulære fakulteter som oser av høye idealer og eldgamle, noble tradisjoner, en inspirerende atmosfære, givende utfordringer, intenst fokus, livgivende læring som fyller deg med overskudd, utvider dine horisonter, gjør deg klokere og endrer ditt liv. Fantastiske forelesere, fenomenale studiekolleger, og du . . . en av de heldige utvalgte forenet om et mål om å øke kunnskap og forståelse, bygge visdom, tenne fantasiens gnist, gjøre planeten til et bedre sted å leve og opphøye arten som har ansvaret for å gjøre nettopp det. Så spennende og viktig.Men det er selvsagt bare halve historien.

For studenter over hele linjen utgjør høyere studier også et bakteppe for variasjoner over temaet dårskap og å lure på hva samboeren din på kollektivet har funnet på med vaskemiddelet og å se jenta med rødbrunt hår fra litteraturvitenskap lese en ukjent bok i kveldssola under kastanjetreet i bakgården og å tenke på et sjarmerende og naturlig spørsmål du kan stille henne. Det handler om å ta seg en høneblund i et stille hjørne av biblioteket og skarpskodde studentdebatter, og å henge i klatreveggen og å drikke suspekte drinker fra røde plastkrus på togaparty arrangert av lugubre faddere til ørebedøvende åttitallshits, og alvorlige samtaler i kantina om poststrukturell teori. Det dreier seg om å finne sykkelen din som ble stjålet den kvelden du spilte ølbiljard i kjelleren på Studentsenteret, og at du morgenen etter tørr i munnen og med skallebank, sov deg gjennom første forelesning.

Så er det verdt det?

Kanskje det er like greit å heller ta turen innom det lokale biblioteket og bruke tiden til å lese. Det foreslår jeg av og til mine elever og til mine barn. Les hyllene tomme. Følg interessene dine. Still høye krav til deg selv. William Shakespeares samlede verker ville ikke være et dumt sted å begynne. Eller Dickens. Men nå er det engelsklæreren i meg som snakker. Historie, naturfag, matematikk, geografi, ingeniørfag, økonomi, litteratur . . . det er der alt sammen. Du har valget. Det er hele poenget. Å bli bitt av basillen. Din egen basill vil bestemme retningen dine studier skal ta, og det er din oppgave å følge den retningen interessene dine sender deg i.

Eller bruke pengene du ville brukt på studiene til å leie et rom i Paris eller i Sapporo eller Mumbai. Få deg en jobb i nærbutikken på hjørnet. Lær språket, kulturen. Få deg venner. Gå i gatene. Se severdighetene. Innled et forhold. Innled to.

Eller sørg for å bli en fremstående autoritet på et felt, for eksempel Peter den Stores liv, eller senkingen av Bismarck, eller strengteori, eller isbreer. Velg isbreer.Hvorfor ikke isbreer? De funket for Louis Agassiz (berømt vitenskapsmann på 1800-tallet, red.anm.). Han leste alt om dem. Skaff deg et kamera og et par stegjern og legg i vei fra Briksdalsbreen til Alpene til Andesfjellene. Sov på isbreene. Lytt til dem. Skjær ut biter av dem til å forske på. Legg ut snutter av deg selv på YouTube og hold korte foredrag om breene mens du står på en spektakulær isbre. Skriv en blogg, en artikkel, et reisebrev. Kall det Istid. Nyhetene på tv og Sixty Minutes vil lage en sak på deg. Steven Spielberg vil kjøpe rettighetene til filmen. Du kan spille rollen som deg selv.

Eller bruk pengene dine på en solid seilbåt, liten nok til at du kan mestre den på egen hånd, stor nok til å ta deg til fremmede farvann. Lær deg å seile og navigere. Kall den opp etter din mor eller yndlingssjøfuglen din eller Richard Henry Dana. Les om Richard Slocum, Ernest Shackleton. Tristan Jones, Thor Heyerdahl, Krystyne Chojnowska-Liskiewics og Nainoa Thompson. Les Nevil Shutes En troskyldig mann. Les Lommeguide til båtknuter. Les om kaptein Blighs liv etter mytteriet. Og når tidevannet og medvinden spiller på lag, heiser du storseilet og jibber i vei mot horisonten. Ikke glem solkrem.

Eller dra til Haiti og se hva din sterke rygg, ditt varme hjerte og de samme pengene kan utrette der.

Et skoleår varer jo ikke et år, men åtte måneder. En bachelorgrad tar fire skoleår. Om du hadde brukt de samme trettito månedene på disse alternative aktivitetene, ville du da ha endt opp mer eller mindre utdannet enn etter trettito måneder på universitet eller høyskole? Ville du vært mindre beriket og energisk? En flinkere person?

Disse tingene er i det minste verdt å tenke på.